Obs: Intervju med frontmann Sean Bonnette blir sendt på Kvegpels, og vil bli lagt ut på bloggen etter sending.
Tidlig på lørdag hev vi oss på bussen til Gøteborg. Turen føltes ikke spesielt lenger enn bussturen til Oslo, så en lignende tur er fullt mulig igjen. Selve konsertlokalet lå omtrentlig en times gange fra sentrum (bare noen minutter med trikk). Vi valgte å gå bort, noe vi angret på etterhvert. Lokalet lå i noe som kunne virke som et nedlagt havnelager langs kaia. Det lå for seg selv, noe som gjorde at man kunne bråke så mye man ville uten å tenke på eventuelle naboer. Det var en stor bonus at hotellet vårt lå fem minutter unna.
Selve lokalet var dritkult. Før vi kom hadde de installert handicaprampe og handicaptoalett. Det synes jeg er fett at de tenker på. Det var en passe stor men også intim scene med stor plass til publikum. Jeg tipper det var rundt 200 mennesker der den kvelden. Gratis sted å henge opp jakker (men på egen risiko) og helt sykt billig øl til kun 20kr. Ulempen var at det kun var to toaletter, noe som førte til lang kø. Det burde vært satt opp et pissoar for å lette litt på trykket (pun intended)
Lagom (Swe)
Først ut på kvelden var den svenske duoen Lagom. Den bestod av en fyr på kassegitar og ei jente med ukulele. Selv stod jeg å pratet med Preston i AJJ, og fikk ikke med meg at konserten hadde startet. Fordi de valgte å spille på gulvet midt blant publikum. Vi var ikke alene om å ikke ha fått med oss at de hadde startet, fordi alle rundt oss pratet også. Vi prøvde å stå rundt for å få med oss konserten, men det var umulig å både se og høre noe som helst. Jeg ble ganske sur, og mumlet noe om at scene og PA er oppfunnet av en grunn. Vi gikk heller ut og tok en sigg. I ettertid fant jeg ut at det var deres første konsert noensinne, og at de derfor hadde valgt å bli stående på gulvet. De ønsket ikke publikums fulle oppmerksomhet. Greit nok, men litt ekskluderende for oss som ville høre. Uansett, de kan sjekkes ut her: https://lagomdiy.bandcamp.com/album/hj-llbo
Poppets (Swe)
Singer/songwriters møter Ramones med trommemaskin. Og en liten dose garasjerock. Bandet er en duo med hver sin gitar og en liten Peavey Classic amp. Med seg hadde de en mp3-spiller med pre-recorded trommer, klokkespill, synth, mm. Gitarene låter relativt clean med litt distortion. De begynner jævlig energisk, rett fram, trommemaskinen låt opp i gata Ramones, og de hadde også spilt inn klokkespill på forhånd. Selv spilte de bare et par powerchords. Og det låt fett som faen! Jeg elsket det. Alt gikk i ett, for siden de spilte av låtene fra en mp3-spiller hadde de ikke noe rom for å stoppe. Det var også flott når de måtte stoppe for å sette på den ene låta på nytt. Da de spilte de første låtene kunne jeg ikke annet enn å le av begeistring. Særlig da soloen også var tatt opp på forhånd, og bandet fortsatte å spille powerchords. Men de viste fort at de ikke var noe å le av. Gitarist Magnus viste fort nok at han behersket noen jævlig fete bluesaktige soloer. Der bandet startet energisk, så avsluttet de desto mer energisk. Jeg endte opp med å kjøpe samtlige skiver på konserten. Gitarist Magnus var så jævlig hyggelig at han lot meg betale med norske kroner, og da jeg i tillegg presterte å legge fra meg lommeboka var han en bra kar som leverte den tilbake. Takk! Sjekk ut deres Bandcamp her: http://poppets.bandcamp.com/
Caves (UK)
Tredje band ut er britiske Caves. De var med på turneen til Andrew Jackson Jihad. Bandet er en three piece med kvinnelig vokalist. Den beste måten å beskrive det på er som melodisk punk. For meg så fikk jeg litt vibber av Star Fucking Hipsters og Diarrhea Planet (minus tusen gitarer). Det låt catchy, og det var veldig lett å like. I starten synes jeg de var litt vanskelig å elske, men de overbeviste meg i løpet av konserten. Det var energisk som faen, og IMPONERENDE tykk og massiv sound. Jeg var helt overbevist om at de hadde gjemt bort en gitarist til. Gitarist og vokalist Lou imponerer virkelig. Hun synger, hopper rundt, spiller tight som faen, og attpåtil drar på med noen ville gitarsoloer. Bassist og vokalist Minty imponerer ikke noe mindre. Massiv og dundrende basslyd, og han står ikke stille et lite sekund. Lite snakk, og en låt går fort over i neste. Midt i settet drar de fram en rolig sang som blir som en oase i setlista. Fin var den. Bandet fikk fram mye liv i publikum, og folk stagedivet og moshet som faen. Setlista var pløyd igjennom så fort at jeg lurte på om ikke de skulle komme tilbake med en encore. Dette er et band jeg definitivt må sjekke ut mer. Sjekk ut bandet her: http://caves.bandcamp.com/
Andrew Jackson Jihad (US)
Så til grunnen for at vi dro! Salen var helt stappfull og stemningen er gnistrende. Bandet begynner, men på grunn av manglende lydsjekk er lydbildet litt haltende. Det låter ikke dårlig av den grunn, og i løpet av andre låt var det meste fikset. Vokalist Sean Bonnette kommer godt gjennom i miksen, slik at man alltid kan høre de fantastiske tekstene hans. Tidvis kan det være litt vrient å høre Sean, ikke på grunn av lyden, men fordi så mange i publikum synger med. Det var veldig høy allsangsfaktor. Tidvis er det også vanskelig å se bandet på grunn av dansende publikum med armene i været. Men kan man klandre folk for at de har det gøy? (egentlig, men jeg forstår de veldig godt)
Bandet kunne vise fram en veldig variert setliste. Jeg tror alle var fornøyd med hva de fikk servert. De var innom mer eller mindre samtlige album og noen covre. De spilte sjeldenheten All The Dead Kids/Unicorn, Dragonaut av Sleep, Hybrid Moments av Misfits, i tillegg til en helt ny låt som ikke var ferdig enda. Høydepunktet med hele konserten var låta Coffin Dance fra deres siste album. Låta er nydelig, og på albumet har de med seg Jamie Stewart fra Xiu Xiu til å synge andre vers. Live derimot fikk bassist Ben Gallaty prøve seg, og det var kanskje noe av det vakreste jeg har hørt, og jeg nærmest stod og gråt. Ben burde definitivt prøve seg på å synge mer i den stilen.
I starten av konserten er publikum ganske voldsomme, og det stagedives fra scenen. Dette fører til at noen river ut gitaren til Preston Bryant, og frontmann Sean spør høflig om ikke publikum kan roe seg litt ned, fordi det er så kult å kunne høre Preston spille. Publikum respekterer dette. Gjennomgående i konserten er den flotte kontakten som Sean Bonnette har med publikum.
Midt i settet spiller vokalist Sean alene med kassegitar. Her kommer de eldste låtene på rappen, og allsangen er mer voldsom enn noen gang. Sean beklager seg for at han er syk og ikke klarer å synge. Dette kan på ingen måte høres, og det ville ikke vært merkbart engang om det ikke var for at han måtte snyte seg mellom hver låt. All kudos til ham.
Mot siste del spiller de igjen med fullt band. Her kommer de roligste og vakreste låtene. Visstnok foregikk det et politirazzia på dette øyeblikket, noe hverken jeg eller mine venner fikk med oss. Det var litt glissent i salen på dette tidspunkt, så om det var på grunn av politirazziaen eller fordi det var blitt så sent på natt er uvisst. De avslutter med Free Bird og Big Bird som de pleier å gjøre, og det er magisk. Det er så vakkert at jeg glemmer det utrolig varme og svette rommet fylt til randen med frikere. Jeg fokuserer bare på bandet, og hvor flott det låter. Mot slutten kan endelig celloen høres, noe som dessverre har vært fraværende gjennom konserten.
Etter disse to går bandet av scenen, og det er klart for et encore (noe de spurte om vi gledet oss til allerede i starten av konserten). Jeg forventet ikke at det skulle bli noe encore, for det var sent, varmt, og bandet virket utslitt. Men de returnerer, og de spiller Hybrid Moments av Misfits! Passende for publikumet vil jeg si.
Det var kanskje ikke en lydmessig perfekt konsert, men stemningen var magisk, settlista perfekt, kommunikasjonen med publikum var morsom, bandet strålte av gleden av å spille og publikum storkoste seg. Det er hva som gjør dette til en perfekt konsert, som lett havner på min topp 10.
Sjekk ut bandet på Spotify/Wimp, og sjekk de ut på Facebook:
https://www.facebook.com/andrewjacksonjihad
- HERPESGUNNAR
Bandet kunne vise fram en veldig variert setliste. Jeg tror alle var fornøyd med hva de fikk servert. De var innom mer eller mindre samtlige album og noen covre. De spilte sjeldenheten All The Dead Kids/Unicorn, Dragonaut av Sleep, Hybrid Moments av Misfits, i tillegg til en helt ny låt som ikke var ferdig enda. Høydepunktet med hele konserten var låta Coffin Dance fra deres siste album. Låta er nydelig, og på albumet har de med seg Jamie Stewart fra Xiu Xiu til å synge andre vers. Live derimot fikk bassist Ben Gallaty prøve seg, og det var kanskje noe av det vakreste jeg har hørt, og jeg nærmest stod og gråt. Ben burde definitivt prøve seg på å synge mer i den stilen.
I starten av konserten er publikum ganske voldsomme, og det stagedives fra scenen. Dette fører til at noen river ut gitaren til Preston Bryant, og frontmann Sean spør høflig om ikke publikum kan roe seg litt ned, fordi det er så kult å kunne høre Preston spille. Publikum respekterer dette. Gjennomgående i konserten er den flotte kontakten som Sean Bonnette har med publikum.
Midt i settet spiller vokalist Sean alene med kassegitar. Her kommer de eldste låtene på rappen, og allsangen er mer voldsom enn noen gang. Sean beklager seg for at han er syk og ikke klarer å synge. Dette kan på ingen måte høres, og det ville ikke vært merkbart engang om det ikke var for at han måtte snyte seg mellom hver låt. All kudos til ham.
- HERPESGUNNAR
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar