10 album som har påvirket meg

"Nevn 10 album som har påvirket deg". Dette går som en farsott på Facebook om dagen. Listene har ofte lite substans, da folk ikke skriver hvorfor de har påvirket dem, og de blir stående som lister over album helt uten mål og mening. Jeg ble utfordret av en venn, så da tenkte jeg det kunne gjøre seg som et blogginnlegg

Målet her er ikke nødvendigvis å nevne de 10 albuma jeg synes er best, eller kulest, eller som jeg tror vil gå ned i historien som klassikere. Oppgaven er å nevne 10 album som har påvirket meg mest. Som gjorde et slikt inntrykk, at jeg nærmest revurderte livet mitt. Okey, kanskje ikke så dramatisk, men nesten. 

Ozzy Osbourne - No Rest For The Wicked (1988)

Dette vil nok for alltid stå som det viktigste albumet for meg. Ikke nødvendigvis fordi det er så jævlig bra, men fordi det var det første ordentlige albumet jeg eide. Før dette eide jeg kun Hits For Kids, og andre CDer myntet på barn. Min bror ga meg dette albumet i bursdagsgave da jeg gikk i femteklasse. Hvorfor han mente at akkurat dette albumet var perfekt for å lure meg inn i rockens verden vet jeg ikke. Men det fungerte. Ozzy Osbourne ble et springbrett for meg over til andre rockeband. Denne skiva ble nesten hørt ihjel, og jeg husker at jeg med min begrensede femteklasse-engelsk prøvde å tyde hva alle låtene betydde. Jeg synes fortsatt skiva er bra, men det kan være nostalgien som snakker. Jeg ser at Rolling Stone har gitt den terningkast 1.

AC/DC - Stiff Upper Lip (2000) 

Alle de kule kidsa på skolen hørte på rock. Det gikk stort sett i AC/DC, Iron Maiden, Metallica, osv. Stort sett var det eldre søsken som spilte i band og følte et kall til å lære opp oss småunga om hva musikk virkelig var. I alle fall så var det jæææævlig kult med AC/DC. Dette var før jeg skjønte at internett var til annet enn å spille nettspill på. Så jeg tvang mamma til å kjøre meg til biblioteket, for jeg hadde hørt at man ikke bare kunne låne bøker der, men også CDer! Jeg ble overveldet over hvor mye musikk det var, men klarte å finne fram til AC/DC. Og det var flere album. Jeg visste ingenting om de, men synes coveret på Stiff Upper Lip så ganske kult ut. En rocka statue midt i en by liksom. Blir ikke mer rock 'n roll. Jeg tvang mamma til å høre på skiva i bilen på vei hjem, og jeg husker at særlig tittelsporet gjorde et stort inntrykk. Dette var noe annet enn Las Ketchup og Dragostea Din Tei. Jeg husker også at jeg hang hos nabogutten med veldig bekymrede foreldre. Der spilte jeg AC/DC på boomblasteren han hadde, helt til jeg fikk kjeft og måtte dra hjem. Good times.

System Of A Down - Mezmerize (2005)

Jeg kunne nok ha dratt fram en del andre metal-album på denne lista. Blant annet var Metallica med ...And Justice For All og Megadeth noe jeg hørte en del på tidligere. Jeg føler dog at skillelinjen fra når jeg virkelig begynte å like metal kom med den skiva her. Før denne så hørte jeg først og fremst på rock 'n roll. Noe Metallica var egentlig et unntak for min del. Jeg husker broren min hadde vunnet en et par måneder hvor han fikk låne en sportsbil. Denne skiva hadde nettopp kommet ut, og han hadde den i bilen. Vi satte den på, hadde volumet på maks, også cruiset vi rundt i Fredrikstads gater. Jeg husker at jeg likte hvor sint det var. Og ikke minst hvor smart og samfunnskritisk det var. Band som AC/DC bleknet i forhold. Etter dette kom jeg inn i en periode hvor jeg nesten utelukkende hørte på metal.

Turboneger - Apocalypse Dudes (1998)

"Men faen, det er Jackass-låta jo!" Dette er den første skiva jeg kjøpte med Turboneger. Jeg kjøpte forsåvidt Ass Cobra rett etter, så de to albumene glir litt inn i hverandre. Jeg husker jeg falt for punksounden som møtte den finpolerte rocken. Og tekstene som nesten utelukkende handlet om homoerotikk. Dette la grobunn for min "karriere" som frontmann i HRPS. Dette markerte også en slags overgang fra å kun høre på metal. Nå var det kun metal og Turboneger som gjaldt. Skiva husker jeg at jeg fikk gjennom mitt arbeid som avisbud for VG. De ga luselønn til sine selgere, men de hadde en bonuspoengordning hvor man kunne veksle poeng i CDer. Det var hardt arbeid for å skaffe meg de to Turbonegerskivene, men det var verdt det. 

Nirvana - Nevermind (1991)

Hvem har vel ikke denne på lista over innflytelsesrike album? Turboneger hadde fått meg på andre tanker enn metal, og jeg var stadig på søken etter ny musikk. Svogeren min likte at jeg var musikkinteressert, men han syntes at jeg hadde kjørt meg litt for mye fast i en sjanger. Så han ba meg sjekke ut grunge. Jeg hadde aldri hørt om grunge, men synes det hørtes fancy ut. Da jeg etterhvert fant ut at det nesten var i grenseland til krysning mellom punk og metal fant jeg ut at det var en sjanger jeg burde sjekke ut. Jeg ble selvfølgelig tipset om de fire store (Nirvana, Pearl Jam, Alice In Chains og Soundgarden), men det var strengt tatt bare Nirvana som falt i smak. Og det voldsomt også. Nå kom jeg inn i en ny periode hvor jeg utelukkende hørte på Nirvana. Jeg hadde til og med bokssettet med masse rare demoer som jeg pløyde gjennom til stadighet. Etterhvert kjøpte jeg meg heldigvis et blad hvor Sub Pop 300! fulgte med. Det var en sampler fra det legendariske plateselskapet Sub Pop, og det var spekka med grunge og indie pop. Det fikk meg til å sjekke ut litt andre grungeband, og til slutt beveget jeg meg over til mer punk og annet.

Bad Religion - Stranger Than Fiction (1994) 

Så kom jeg i den store punkbølgen. Her kunne jeg sikkert dratt frem mye rart, men for meg er det kanskje Bad Religion som står som punkbautaen for meg. Jeg tror ikke jeg har hørt på noe annet band så mye som jeg hørte på Bad Religion. Det var melodisk, kjapt, hardt, og smart som faen. Greg Graffin er kanskje en av tidenes beste låtskrivere. For en angsty og politisk tenåring var Bad Religion helt perfekt. Jeg tror jeg i utgangspunktet begynte å høre på Stranger Than Fiction var fordi låta 21st Century (Digital Boy) var på skiva, og den hadde jeg hørt før. Skiva jeg kanskje hørte mest på var samleskiva All Ages fordi der var det mange hits. Som skive derimot synes jeg Stranger Than Fiction står igjen som en bauta. 1994 var et bra år.

Jeg vil også snike inn samleboksen Weird Tales of The Ramones og samleskiva Misfits som noe som har påvirket meg veldig. De gikk også under min store punk-era. Siden de er samleskiver følte jeg ikke at de helt passet inn i lista. Men uansett var det hva som fikk meg til å innse at musikk kan være så jævlig simpelt, men fortsatt være så fylt med energi og være så bra. Særlig da jeg virkelig lyttet til Ramones og skjønte hvor simpelt det faktisk var. Det var en stor dag.

Göttemia - Split EP (2010) 

Göttemia er Norges beste band. Ferdig snakket. Det er så inn i helvetes bra, og de kommer fra nabobyen Halden. Mørk, skitten, sint og politisk ukorrekt punkrock. Det er perfekt på alle mulige måter. Jeg er overbevist om at hvis Göttemia hadde hatt de rette kanalene ville de vært på verdensturné i dag og blitt verdens største punkband. De er faen meg SÅ bra. Jeg hørte Göttemia første gang da vi skulle spille inn med bandet mitt som den gang het Project Herpes. Vi sugde, og vi hadde fått en kompis av oss med adhd til å spille inn med oss. Det ble aldri noe ut av det vi spilte inn, men han vi spilte inn med sa at vi minte han om Göttemia. Jeg sa jeg aldri hadde hørt om de, hvorav han sier "HAR DU IKKE HØRT OM GÖTTEMIA????". Jeg sjekket de ut på Urørt, og hørte ihjel låtene som lå der. Så skaffet jeg med Split EPen de hadde med Lucky Malice. Jeg var helt frelst. Bandet mitt begynte å dra i en mer annen retning, og jeg eglet meg mer inn på Göttemia og gjengen i plateselskapet Tonehjulet Kräftpest. Før jeg visste ordet av det var bassist Laurits produsent på skivene våre, og jeg var medlem av Tonehjulet Kräftpest. Noe som ble et slags springbrett for alt musikalt jeg driver med i dag. Mitt eget plateselskap, Hoppla Hesten, er ikke annet enn en blåkopi av det de driver med. Har du ikke hørt på Göttemia burde du faen meg sjekke de ut nå. Og det er ikke lenge til de kommer med en ny skive, og jeg gleder meg som en liten unge

Andrew Jackson Jihad - People That Can Eat People Are The Luckiest People In The World (2007) 

Dette markerer for meg eraen for "post-punk". Ikke sjangeren altså, men bare alt som kom etter min store punkperiode. Noen vil kanskje sette dette under folkpunk og si at overgangen ikke var så stor. Dette er i alle fall mitt nåværende favorittband. Forleden intervjuet jeg vokalist Sean Bonnette, noe som var en stor drøm for meg. Så det er verdt å sjekke ut. Jeg fikk dette albumet tipset gjennom 4chan sitt musikkboard, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg sjekka det ut. Skiva er hovedsakelig akustisk bestående av kassegitar, kontrabass og mandolin. Det låter ganske up-beat og koselig, mens tekstene er noe for seg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg kan begynne å beskrive de en gang. I låta Rejoice synger Sean Bonnette "Rejoice, the bed you sleep in is burning" ... "Rejoice despite the fact this world will kill you". Det er mørkt, dystert, sarkastisk og fullt av humor. Det viser hvor jævlig ting er, men samtidig hvor flott det kan være. Rejoice!

The Cure - Pornography (1982) 

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri ble noe fan av poppete The Cure. Jeg liker veldig godt Friday I'm In Love, Just Like Heaven og Boys Don't Cry. Men det stopper mer eller mindre der også. Resten synes jeg er ganske slitsomt, og det grenser til ræva. Dessuten ser Robert Smith ut som en real fjott. Da jeg snublet over Pornography fikk pipa en annen lyd. Det her var jo faktisk jævlig bra. Jeg begynte å skjønne hvorfor folk likte The Cure. Jeg må også understreke at den første skiva de hadde heller ikke var så ille, men den dystre triologien bestående av Pornography, Faith og Seventeen Seconds er noe helt annet. Det var dette som var med på å forme post-punken. Det var dystert som faen. Det var mørkt. Angsty. Det stikk motsatte av det dårlige popmusikken de lirer av seg for tiden. Jeg falt så jævlig for det. Såpass mye at jeg og noen venner startet bandet Honecker og førsteskiva vår er nesten basert på Pornography

Explosions in the Sky - The Earth Is Not A Cold Dead Place (2003) 

Tja, hva kan man si. Jeg begynte å sjekke ut post-rock fordi jeg trengte noe rolig musikk til en film vi laget på skolen. Jeg ble tipset om at post-rock var perfekt for den slags. Hvis noen hadde fortalt meg noen år tilbake at det jeg ville bruke mest tid på var å høre på rock komponert som klassisk musikk, med over ti minutter lange låter uten noe tekst, ville jeg nok sett rart på de og sagt at "DETTA ÆKKE PØNK!!". Nå har det seg slik at det jeg bruker mest tid på å høre på er post-rock. Det er nok en kombinasjon av at låtene er så inn i helvetes lange, og at det er vakkert som faen. Det er eviglange oppbygninger som eksploderer i bråkete rock for så å bli helt rolig. Dynamikken er enorm. Det er rett og slett vakker musikk, og siden den er instrumental kan man tillegge låtene sin helt egen mening. Det kan være vakkert, trist, mektig, avslappende og om du ikke eier tålmodighet vil jeg tippe kjedelig. Da jeg og noen venner skulle ta en roadtrip til Russland satt jeg på noe post rock. Jeg følte stemningen tilsa det. Det gikk sånn ca 2 minutter før noen utbrøt "hva faen er det her, det skjer jo ingenting?? Jeg kan ikke synge med, og det er ingen melodier å plystre til". Man kan si mange ting, men umelodiøst er det ikke.

Dette var kanskje de 10 albumene som har vært med på å forme meg mest. Jeg har hoppet over titalls album jeg kunne nevnt, men her er kanskje de viktigste. Garantert noe som er glemt også. Hva har vært de mest innflytelsesrike albumene for deg?

- HERPESGUNNAR