onsdag 31. desember 2014

Musikkåret 2014

Dagen er her. Året er snart omme, og alle sider kommer med sine topplister for året. En kompis mente på at dette året har vært katastrofe for musikk, så jeg måtte motbevise dette for meg selv. 2014 har vært bra, og her er noen av mine høydepunkter

Dette er følgelig album som jeg synes har vært stas. Hva andre har likt dette året er irrelevant. Listen er i tilfeldig rekkefølge. Jeg skriver kort om hver skive, og under finner du en rekke lenker for å lytte til skiva. Jeg orket ikke prøve å embede noe, for det er et sant helvete. Jeg regner med at de fleste har Spotify, men føyer også med Wimp for de som bruker det, og Youtube/Bandcamp til de som ikke er på noen streamingplattformer.

Tony Molina - Dissed & Dismissed

Denne skiva har jeg skrevet noen velvalgte ord om tidligere. Dette er faen meg årets høydepunkt. Skiva er 12 minutter fylt til randen med fengende fuzzpop. Hver låt klokker inn på rundt ett minutt og består av et slags vers, refreng og solo før låta er ferdig. Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Skiva er magisk og må oppleves.

Les mer om den her: 

Lytt:      Youtube      Spotify        Wimp      Bandcamp 

Have A Nice Life - The Unnatural World

Have A Nice Life kommer her med oppfølgeren til den fantastiske debutskiva Deathconsciousness. Jeg anbefaler på det absolutt sterkeste alle å høre den skiva. For meg er ikke oppfølgeren like bra. Det er vanskelig å toppe et slikt mesterverk de allerede hadde laget, men det betyr på ingen måte at ikke dette er sinnsykt bra! Have A Nice Life er et gloomy post-punk band som inkorporerer elementer av shoegaze, ambient, drone, black metal, og industrial . Alt de har er trist som faen, og sjeleknusende. For meg er denne skiva kanskje lettere tilgjengelig enn debutskiva. Den er litt mer "upbeat" i den grad man kan kalle det for det. Den er også lettere tilgjengelig å få tak i, for da Deathconsciousness kom ut forsvant alle eksemplarene av skiva som kun var trykket på vinyl. Dette førte til at skiva kosta flere tusen kroner, og var meget ettertraktet. Nå har de heldigvis tatt til vettet og laget nye opplag og gitt ut musikken digitalt også.

Vær så snill, sjekk også ut Deathconsciousness

Lytt:    Youtube      Spotify      Wimp      Bandcamp

Dark Times - Give

Denne skiva har jeg faktisk dårlig samvittighet for at jeg ikke har rukket å skrive om før. Faen så bra den er! Jeg oppdaget Dark Times da de ga ut EPen Girl Hate (anbefales også på det sterkeste), og de fikk 0% i en anmeldelse i Hissig. Anmelderen mente de var som Ramones etter å ha sniffa lim, og at de kun var kjente fordi de var jenter. Folk blei jo selvfølgelig forbanna, men en ting er sikkert; det var jævlig bra PR. Med Give gir trioen ut sitt debutalbum. Det er fengende som faen, og hakket mer tilgjengelig/poppete enn tidligere utgivelser. Det er punk i et moderne format. Simple riff som går langt inn i hjernebarken, den sinna vokalen, trommer som driver spetakkelet endeløst fremover. Det er nydelig! Favoritten er tittellåta som har et bassriff som er så helvetes bra. Det jeg liker så godt er at Dark Times viser at de ikke bare er et EP-band, de er i stand til å lage en fullengder, og de passer veldig godt til det. Midt i skiva kommer det noen litt roligere låter, som man nesten kan dra så langt som å kalle ballader. I alle fall hvis man sammenligner det med det andre på skiva. 

Lytt:    Bandcamp        Spotify          Wimp

Behemoth - The Satanist

Dette er hva jeg vil kalle black metal for folk som kanskje ikke er så fan av black metal fra før. Jeg får sikkert en kommentar eller to om at det er fordi dette er blackened metal og ikke black metal, og da sier jeg fuck dere. Er det sinna som faen, satanistiske tekster og dobbeltpedal på trommene så er det black metal i min bok. Skiva begynner sakte med et mørkt riff. Sint som faen. Det som gjør denne skiva litt lettere tilgjengelig enn mye annen black metal er kanskje det at den ikke begynner så sinsykt hardt rett på. Man blir varmet opp til hva som kommer, litt som å penetrere anus. Det er også vokalharmonier, synth og trompet med i lydbildet. Den er rolig, hard som faen, og tidvis pompøs. Skiva er en flott hyllest til djevelen. Den er mørk som faen, men også akkurat passe hørbar slik at den duger til hverdags og fest.

Lytt:    Youtube           Spotify           Wimp    

Andrew Jackson Jihad - Christmas Island

Andrew Jackson Jihad er mitt yndlingsband, og det må sies at jeg gledet meg som en liten unge til denne utgivelsen. Min umiddelbare reaksjon var litt skuffelse, men albumet har vokst voldsomt på meg. Albumet er på ingen måte en favoritt i deres diskografi, men det er et jævlig bra album. Dette albumet marker på mange måter et gjennombrudd. Dette er det første albumet de har gitt ut på en større label, og det er også det albumet som har oppnådd størst kommersiell suksess. Det første som merkes med albumet er at de føles mye mer som et band enn tidligere. Det er utstrakt bruk av strykere og keyboard, sammen med gitar, bass og trommer. Det er finpolert, men samtidig er det masse fuzz over hele. Albumet er veldig variert, og har låter som minner veldig om tidligere utgivelser, men de har også låter som er mer eksperimentelt enn tidligere. Et eksempel er låta Coffin Dance som er drevet av keyboard og cello. Den er veldig downtempo og nydelig. Alt i alt er Christmas Island et variert og solid album som viser hvordan et band kan utvikle seg fra en akustisk duo, til punkband også til et alternativ rockeband.

Sjekk også ut intervjuet jeg gjorde med frontmann Sean Bonnette:

Lytt:      Youtube      Spotify      Wimp        Bandcamp

OFF! - Wasted Years

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne utgivelsen. Det låter som OFF! og det låter fett som faen. OFF! er det man kan kalle etterlevningene etter Black Flag og Circle Jerks. Det er beint fram punk, simpelt, kjapt og aggressivt. Det som er annerledes med denne skiva er hvor mørk den føles. Skiva heter jo tross alt Wasted Years og låtene på skiva er omtrentlig like hyggelige. Det er ingen låter som er spesielt up-beat på noen måte. Det er ingen låter som gir meg lyst til å feste, eller lignende slik som det var ved tidligere utgivelser. Denne gir meg mest lyst til å knuse noe. Finne fram skateboardet og brekke alle bein i kroppen. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Det skal også taes med at skiva virker langt bedre produsert enn forrige album. Dette på tross av at alt er spilt inn live i en åtte spors båndopptaker.

Lytt:     Youtube      Spotify       Wimp         Hjemmeside

Eurovisjonen - Eurovisjonen EP

Dette er en norsk perle som kom ut fra ingensteds. Ettersom jeg har forstått er dette et NISS-prosjekt. Konseptet her er simpelt og perfekt: De covrer gamle norske Melodi Grand Prix låter. Det minner litt om norges svar på Me First And The Gimme Gimmes. Her covres slagerne Aldri I Livet, Voi Voi, Du Ber Meg Om Evighet og Do-re-mi. Grand Prix-låter har aldri låt så bra som det her. Alt er pakket inn i jævlig fengende pop-punk. Bandet har gjort en god jobb i sine tolkninger. Om dette var et prosjekt som startet og sluttet med denne EPen er jeg ikke sikker på, men jeg håper virkelig at de gir ut mer!

Lytt:              Spotify                       Wimp

Nothing - Guilty Of Everything

Denne skiva tok meg uten tvil med storm. Jeg oppdaget den riktignok ikke før i november, men bedre seint enn aldri. Skiva er vakker. Det er shoegaze som møter tyngre rock. Albumet er en slags forsoning for frontmann Dominic Palermo som satt inne etter å ha knivstikket en fyr under en slåsskamp. Han vil endre livet sitt, og Guilty Of Everything er denne endringen han er ute etter. Albumet er vakkert, følelsesladd, kraftig, men samtidig ambient og litt flytende. Det er noe helt spesielt med den effekttunge gitaren som møter den sarte vokalen. 

Sjekk ut hva jeg har skrevet tidligere:

Lytt:      Spotify            Wimp           Bandcamp

The Dogs - The Tears Are Voodoo

Garasjerockbonanza! Dette er etter min mening det beste Kristopher Schau noensinne har drevet med. Bandet består av en gjeng godt etablerte oslomusikere. The Dogs er på ingen måte revolusjonerende, men det er så jævlig gjennomført at det uten tvil burde bli en av de største rockebanda i Norge innen kort tid. Det er fuzzete garasjerock drevet av gitar og farfisaorgel. Schau skriver dritbra tekster, og vokalen hans passer perfekt til dette prosjektet. Med resterende bandmedlemmer på backingvokal låter det konge. Ryktene skulle ha det til at dette albumet ble spilt inn live, og at det var rein flaks at de blei så bra som det ble. Har du mulighet til å se disse rakkerne live så anbefales det på det sterkeste. Fy faen for et show!

Lytt:    Youtube       Spotify          Wimp

Protomartyr - Under Color Of Official Right

Jævlig bra postpunk. Skikkelig bassdrevet som postpunk ofte er. Vokalen er litt sånn "jeg gir faen", og det liker jeg skikkelig godt. Tekstene er også dritbra. Vokalisten har en tendens til å stå med sigg og et glass whiskey i hånda mens de spiller. Han virker som en vittig og gløgg type, og tekstene gir meg ikke inntrykk av at jeg tar feil. Låtene er som nevnt veldig bassdrevne, og det er en dyp bass som holder låtene på plass. Gitaren derimot låter ikke så veldig stereotypisk postpunkete ut. Det er mye fuzz, og gitaren spiller også mye rytme sammen med bassen. Trommisen spiller mye på tammer og skarptromme noe som gir den veldig åpne og dype sounden. Skiva kom ut fra det blå for min del, og den kan ha gått under radaren for mange. Anbefales

Lytt:     Youtube          Spotify            Wimp      

Swans - To Be Kind 

For mange er dette årets album. Det er også høyt oppe på min liste, men jeg vurderte litt å unnlate skiva på denne lista. Ikke fordi jeg ikke synes skiva er fet, men nettopp fordi jeg synes den er så umenneskelig fet. Jeg klarer ikke helt finne ord for å beskrive den. Jeg tar heller den feige løsningen også sier jeg absolutt ikke en dritt om skiva. Jeg tar heller og linker til en anmeldelse som ble skrevet av en annen person i denne husholdningen, fordi hun har allerede skrevet det så jævlig bra. 

Les anmeldelsen her:

Lytt:            Spotify           Wimp

JEFF The Brotherhood - Dig The Classics

Helvete, nå er jeg oppe i to coverskiver på denne lista. Jaja. Denne er fet som faen, og jeg gleder meg til JEFF The Brotherhood slipper nytt album på nyåret. Dette var på mange måter som ventebrødet man får på restaurant. Fett som faen, men tilfredstiller ikke nødvendigvis min sult. Skiva er råbra, og det låter som JEFF The Brotherhood pleier å gjøre. Det er seigt og tungt, med bare gitar og trommer. De covrer blant annet Pixies og My Bloody Valentine. Jeg liker veldig godt at de ikke går i fella med å gjøre veldig uoriginale coverlåter. Yndlingslåta mi på skiva er Cujo-coveret av Colleen Green. Det er også jævlig imponerende hvor bra de har fått til My Bloody Valentine coveret, for det er det ikke mange som prøver på og slipper unna i god behold. Fuzzete, og dritbra. Anbefales som en lett oppvarming til skiva deres som kommer på nyåret en gang.

Lytt:      Stream       Spotify       Wimp

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

Endelig kom Torgeir Waldemar med debutskiva si. Etter å ha sluppet en helt vill EP i 2012 kom han endelig med en etterlengtet debut. Jeg oppdaget denne karen først på Rassisme, Youtubeserien til Kristopher Schau. Der fikk han Kristopher til å gråte etter å ha spilt låta. Torgeir Waldemar spiller norsk country på sitt beste. Han synger mye om hvordan det er å vokse opp med en kultlignende kristen familie, og hvordan det er å skille løgn fra sannhet, og fortsatt være kristen. Det er personlig og trist. Albumet er langt mer gjennomført enn EPen som var mer lo-fi. Nå har han fått med seg en hel haug med musikere, og det kler ham veldig. Hvis du vil høre country sånn som det skal være; nemlig sippete og trist som faen, så er dette skiva for deg. 

Lytt:       Youtube       Spotify      Wimp


Lista kunne nok vært jævlig mye lengre enn dette. Men det har seg slik at jeg får gjester, og jeg er lat. Her kommer istedenfor en liste med utgivelser som jeg mener var et høydepunkt i år.

Andre utgivelser som er verdt å nevne:
Fucked Up - Glass Boys
Against Me! - Transgender Dysphoria Blues
Årabrot - I Modi
Haraball - Half Tux
Barren Womb - The Sun's Not Yellow, It's Chicken
Göttemia - Style (singel)
Onkl P & De Fjerne Slektningene - S/E
Onkl P & De Fjerne Slektningene - Slekta II
Me First And The Gimme Gimmes - Are We Not Men? We Are Diva!
Red Headed Sluts - People With Faces
Perfect Pussy - Say Yes To Love
Kosmischer Läufer - The Secret Cosmic Music of the East German Olympic Program 1972-83 vol. 2
Motorpsycho - Behind The Sun
The Electric Mountain - S/E
Kommunalt Svømmeanlegg - Grus
CJ Ramone - Last Chance To Die
Norsk Råkk - Panoramaskrik
Michael Cera - True Dat
Diarrhea Planet - Aliens In The Outfield
Christian Fitness - I Am Afraid Of Everything That Isn't Me
Sia - 1000 Forms Of Fears
Jesus Fucking Christ – Homophobia Is Like Totally Gay


Hva var årets musikalske høydepunkter for deg? Er det noe du mener jeg har glemt eller gått glipp av?

GODT NYTT ÅR!

-HERPESGUNNAR

tirsdag 9. desember 2014

Musikktips: Julestemning

Jula nærmer seg med stormskritt, og jeg tenkte å komme med en liste over en slags alternativ julespilleliste.

Nå skal det sies at som korgutt synes jeg det er ganske stas med tradisjonelle julesanger. Jeg liker sølvguttene veldig godt. Men det kan bli litt mye av det, og mye er også hørt ihjel. Dessuten liker jeg generelt best å høre på rock-orientert musikk. For meg blir det ikke jul uten, her er min liste over alternative julelåter:

Haust - No Christmas




Første låt har en tilhørende jævlig kul musikkvideo. Haust ga ut en 7" sammen med Okkultokrati ved navn Black Hole X-mas. Den fikk ikke spesielt positive tilbakemeldinger av Bergens Tidene, og da vet man at skiva er dritbra! Sint som et helvete, med Haust sine markante r-er. Det blir faen meg ikke noe jul i år.

Okkultokrati - All I Want For Christmas Is Glue




Fra samme skive som nevnt tidligere. Flott parodi på Mariah Carey sin All I Want For Christmas. Mørk som faen denne også. MY HEART IS IN SO MANY PIECES! IT MIGHT MEND WITH GLUE. Mørkt.

Iggy Pop - White Christmas




Koselig sak dette. Iggy Pop covrer klassikeren White Christmas. Det er noe med den mørke, raspete og litt umelodiøse stemmen hans som fenger. Sammen med skranglegitaren og de litt eksplosive trommene, kor og ymse julelyder er den helt perfekt.

The Hives & Cyndi Lauper - In A Christmas Duel




En duett med The Hives og Cyndi Lauper er vel ikke akkurat noe man forventet seg å få høre. Men den eksisterer og er jævlig kul. Fytti helvete, for en låt. Stemmene til Pelle Almqvist og Cyndi Lauper er veldig harmonerende. Og selve teksten er dritbra. Et ektepar som fungerer på premisset at de fungerer så jævlig dårlig sammen. Det er puling av mødre, brenning av platesamlinger, og mye mer. Men alt er glemt, når driten dekkes av snø og jula ringes inn. Anbefales

The Vandals - My First Christmas As A Woman



Ikke noe sier vel alternativ jul som litt transseksualitet? The Vandals har gitt ut en hel juleskive kalt Christmas With The Vandals: Oi To The World, og det er mye bra på den. Anbefales å høre hele, men jeg har plukka ut noen høydepunkter. Det er noe med måten han synger "my penis, chop it off, cause it ain't no use for me". Fengende pop-punk pakket inn i julefølelse det her.

The Vandals - Hang Myself From The Tree



Jula kan ikke bare være glad og positiv hele tida heller? Jeg tok den først litt spøkefullt og full av ironi, men jeg føler den har noe gående for seg. Den er trist som faen i alle fall. Og minst like fengende

Per Bergersen - Kyssing / Jeg Skyter Meg På Julaften




Vi fortsetter i den dystre gata! Blir ikke jul uten folkekjære Per Bergersen fra Røros. Ironien er vel at han ender død ved hagle. Riktignok ikke på julaften, og han får en kompis til å skyte han. Grotesk låt, men den blir hakket verre når det ikke er så langt unna hans skjebne. Versjonen av han som er innsatt på Tyrili anbefales forøvrig også!

Julian Casablancas - I Wish It Was Christmas Today



Noe litt mer koselig. Tror dette bare er et cover, men jeg synes det er ganske koselig. Spiller denne for å hype litt fram mot jul. Fløtepusen fra The Strokes får meg virkelig til å glede meg til jul

NOFX - X-mas Has Been X'ed



NOFX har laget en låt om hvordan dette blir den siste jula. Vi tror ikke på noe lenger. Gud er død, og alle blir ateister, og nå legger vi ned jula også. Men ikke vær trist av den grunn, festen fortsetter i sann punkestil! Ganske kul punkelåt. Låter sånn ca som alt NOFX har lagd (og det mener jeg selvfølgelig på en god måte)

Sweden - Christmas In My Bed



Fin låt dette også. Fra popmonsteret Sweden. For meg høres det ut som en break-up låt og julelåt i ett. Passe melankolsk og vakkert. Og poppete så klart. Ingeborg Selnes er med på vokal, så det er jaggu en duett også, og ikke noe er bedre en vokalharmonier. Videoen er ganske finflott også synes jeg.

Rolf Just Nilsen - Julekveld i Skogen



Jeg vet dette skulle være en liste med alternative julelåter, men denne bare måtte med. Fytti helvete for en låt da! Det utdaterte orgelet, den gnålende vibratostemmen, og den nitriste julehistorien om et fattig par i skogen uten penger, også kommer familiens sorte får fra AMERIKA med penger. Nok en gang blir alt reddet av AMERIKA. Jeg vet ikke jeg altså. Det er noe magisk med den låta her. Jeg vet ikke om noe så nitrist. Må også få med en shout-out til dansebandet Banana Airlines med låta Svigermor Ble Overkjørt Av Nissen. Jeg og mamma har som juletradisjon å høre på den forferdelige låta. Dessverre finner jeg den ikke ute på nett. Her er dog et cover, men det blir ikke det samme.


Hvilke julelåter hører du på? Har du noen alternative julelåter på lur? 

- HERPESGUNNAR

torsdag 27. november 2014

Konsert: Swans + Deathprod, Rockefeller Oslo

Jeg dro for å se Swans på Rockefeller. Jeg forventet meg noe høyt, langt og forhåpentligvis veldig fett. Jeg ble ikke skuffet.

Skrev dette innlegget ferdig før Blogger bestemte seg for å klikke og slette hele greia. Dette er forsøk nummer to, som sikkert ikke blir like bra.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært noe spesielt opptatt av Swans før de ga ut albumet To Be Kind. Albumet ble mitt møte med Swans, og det er slett ikke noe dårlig møte. Albumet har høstet strålende kritikk over hele rekka, og står nok som ett av årets beste album. Hvis du ikke har hørt det enda vil jeg anbefale deg på det sterkeste å gjøre det. Les også denne anmeldelsen av skiva:
http://www.musikknyheter.no/anmeldelser/13230/Swans.html

Etter å ha hørt skiva, og etter litt gruppepress fra mine venner endte jeg med å kjøpe billett til konserten. På forhånd holdt jeg forventningene litt lave, da jeg hadde hørt rykter om (og sett på Youtube) for sprø Michael Gira kan være. Jeg følte derfor at denne konserten kunne slå begge veier. Den kunne være dødsbra, eller den kunne være "too far out". Jeg satset på sistnevnte slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Forventningene mine var at det skulle bli høyt, langt og forhåpentligvis ganske så kult. Det første vi så da vi gikk inn i lokalene var mange små lapper hvor det stod "vi oppfordrer til bruk av ørepropper her i dag, da det kan til tider bli veldig høy lyd under konsertavviklingen". Jeg følte forventningen min var innfridd allerede.

Først ut for kvelden var Helge Sten, bedre kjent som Deathprod. En norsk musiker og produsent som har jobbet med Motorpsycho. Han lager musikk i ambient, jazz og støy land. Han åpner, og det er høyt. Det er repeterende og støyete ambient. Illevarslende, som en alarm av støy som varsler hva vi har i vente. Før første låt har fadet ut er det en fyr ved siden av meg som roper "BRAVOOOO!!!!", mens han klapper for seg selv. Det var så flaut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, samtidig som jeg sleit med å ikke bryte ut i høy latter. Jeg fikk panikk og vurderte et øyeblikk å klappe med ham, for at det ikke skulle bli så flaut. Alle snudde seg rundt for å se på idioten som stod og klappet, så blei låta slutt og alle andre klappet. Neste låt begynner. Jeg er litt ambivalent til hele greia egentlig. Jeg liker greia veldig godt, men på en annen side virker det bare som han trykker på play, spiller en loop som bare går jævlig høyt og det er det. Mest av alt følte jeg for å sitte på en stol og se på. Fyren ved siden av meg tar bilde med blitz, og alle snur seg igjen. Idiot. Ny låt, og denne gangen mer melodiøst. Det låter som noe slags undervannspop. Scenelyset slo meg også som veldig bra. Jeg pleier å hate scenelys, jeg føler at en vanlig bordlampe burde holdt. Men dette var faktisk veldig bra. Siste låt er nesten som en flyalarm. Det låter som dommedag. Perfekt før Swans tenkte jeg, og jeg håpet litt at det skulle gå rett over i dem.

Det gjorde det heldigvis ikke, for det gikk over til pausemusikk. De spilte 30-60 talls amerikana, og det var en så bizarr kontrast, noe som var nydelig. Musikken fades ut, og Swans begynner å innta scena. Ført fyren på perkusjon. Han begynner å denge på en jævlig stor gong. Så etter noen minutter kommer trommisen ut, som begynner å slå på tammene sine. Så kommer resten av bandet ut, og de spiller en nærmest endeløs og fengslende jam. Det er jævlig høyt, og jeg tar en titt på decibelmåleren på miksebordet som konstant er på rødt. På tross av at det var veldig høyt føltes det egentlig ikke så høyt, fordi det var et så luftig lydbilde. Det var litt som et band som spilte rolig ambient, bare jævlig høyt. Det er nå brått mange idioter som tar bilde med blitz. Jeg var nesten sikker på at Michael Gira kom til å klikke når som helst, men det gjorde han ikke. Det gikk riktignok nesten en time før han sa noe som helst til publikum, og det var et mumlende "thank you". Det tar drøyt en time til før han snakker til publikum igjen, og denne gangen også noen få ord.

Det er kompromissløst. Det føles som om jeg blir satt på prøve mellom hver låt, med tilsynelatende endeløse jams. De er fengslende og brutale. Fantastiske å høre på. Men jeg blir veldig fort utmattet. Jeg merket at jeg ble helt ødelagt i både bein og rygg, og jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg har da vært på konsert før. Kanskje var det fordi det var så "rolig"? Mest av alt skulle jeg bare ønske jeg hadde en stol, og at jeg kunne nyte konserten sittende. Midt i publikum er det en fyr som tripper på syre, og han har armene i en posisjon gjennom hele konserten; nemlig opp. Det faller noe papirliknende fra taket i nye og ne, og jeg undrer på om det var syre. Mest sannsynligvis ikke, men man vet jo aldri med Michael Gira. Hele konserten er dødsbra. Det er høyt, hardt, ømfintlig, vakkert, brutalt. Alt på en gang. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive konserten en gang. En start er å høre på To Be Kind. Jeg får litt de samme følelsene av å høre på det. De klarte å overføre alle disse følelsene over i en livesetting. Det var veldig intenst. Vi måtte riktignok gå etter to timer, og da hadde de nok ytterligere en halvtime igjen. Jeg røsket med meg To Be Kind på vinyl fra merchboden og var litt bitter over at vi måtte gå tidlig. Fuck NSB. På vei til toget dro jeg også med meg en plakat fra gata. Fin som faen. Alt i alt var det en jævlig bra konsert.

Hør Oxygen fra To Be Kind her:


- HERPESGUNNAR

onsdag 19. november 2014

Musikktips: Nothing - Guilty of Everything

Shoegaze er tilbake for fullt, men nå i nye former. Nothing sin tolkning av den er fantastisk, og alle burde sjekke ut dette albumet

Hvis du først skal lese det jeg har skrevet, tror jeg det er en fordel å vite hva shoegaze er for noe. Hvis du aldri har hørt om shoegaze så er det på tide å utforske det nå. Betegnelsen shoegaze kom fra band som brukte så jævlig mange effektpedaler at de bare ble stående og stirre ned på skoa sine. Sjangeren begynte på 80-tallet, og var relativt stor helt fram til 90-tallet før den begynte å ebbe litt av. Shoegaze låter veldig drømmende, og litt flytende. Vokalen er gjerne litt ambient, og det blir brukt mange effekter på gitaren som ofte er drivende element i låtene. Hvis du ikke har ført shoegaze før, anbefaler jeg å begynne med Loveless av My Bloody Valentine. Gjør det. Nå.

Nothing ble dannet av frontmann Dominic Palermo, som tidligere spilte i hardcorebandet Horror Show. Palermo har hatt et trøblete liv, som ble toppet med at han knivstakk en fyr i et slagsmål. Palermo sonet to år for drapsforsøk. Etter å ha sonet to år ante han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han forstod at han ikke kunne fortsette med det voldelige livet han har levd, og han brukte noen år på å finne seg selv. Det var gjennom dette at Nothing ble dannet. Palermo prøver her å formidle hvor vakkert, men også håpløst det er å vokse opp med en trøblete bakgrunn. Guilty of Everything er på mange måter et oppgjør med frontmann Palermo sitt tidligere liv. Han er skyldig for alt han har gjort, og det ønsker han å formidle gjennom denne skiva.

Dominic Palermo har brukt sin forkjærlighet for shoegaze, og da særlig albumet Loveless. Nothing sin musikk er langt hardere enn hva noe annet shoegazeband har spilt. Det later til å ha blitt populært å bygge videre på shoegazesjangeren, og for ikke lenge siden oppstod sjangeren blackgaze, en slags blanding mellom black metal og shoegaze. Bandet Deafheaven ble kjent for sitt black metal/shoegaze-uttrykk på albumet Sunbather. Dette albumet derimot er ikke i nærheten av så hardt. Jeg føler det som en slags blanding av shoegaze, post-punk og emo (da sikter jeg selvfølgelig til 90-talls emotional hardcore alá Fugazi og ikke "emo" alá My Chemical Romance). Det låter hardt, men aldri hardcore hardt. Vokalen er ambient, men den forsvinner ikke så mye at man ikke kan høre ordene som blir sunget. Gitaren er drivene, den er hard med mye overdrive, men den er også spaced out som shoegaze pleier å være.

Jeg oppdaget de nettopp, men jeg føler allerede nå at dette kan bli ett av årets høydepunkter for meg. Det er drømmende, mørkt, håpefullt, dystert, hardt, mykt. Det føles perfekt for en mørk høstkveld, og jeg anbefaler alle å sjekke det ut.

Og bare for å få det sagt: Jeg elsker bandnavnet, tittelen på skiva, omslaget, og det generelle imaget til bandet. Det er noe poetisk over det, og veldig dystert.

Edit: Fant selvfølgelig ut at de spilte i Norge forrige uke. Det er den verste følelsen i verden å oppdage et dritkult band rett etter at de har spilt i Norge.

Sjekk ut Guilty of Everything:

Bandcamp
https://wearenothing.bandcamp.com/album/guilty-of-everything

Spotify
http://open.spotify.com/album/2bBtD1q0hKNztuOLGcToL6

Wimp
http://wimp.no/album/25289923



- HERPESGUNNAR

mandag 17. november 2014

Musikkvideo/selvpromotering: DESTROY BERGEN

Jeg spiller fortsatt i bandet HRPS. Det er derfor jeg heter HERPESGUNNAR. Vi kommer med en ganske tøff (om jeg får si det selv) sjuer i januar, men siden vi er utålmodige begynner vi å lekke litt greier nå.

Se musikkvideoen til låta Destroy Bergen nedenfor. Tittelen er sånn ca nøyaktig hva låta handler om. Bergen er en forferdelig del av Norge som vi bare burde kvitte oss med. Vi åpner for å starte opp igjen den store bergensbrannen som herjet for snart hundre år siden.




Ka du tru?

- HERPESGUNNAR

fredag 14. november 2014

Konsert: Kvegpels med Göttemia, Kill City Bandits og Soundmaster 40

Kvegpels; radioprogrammet med Frode Hanssen, Alexander og Kristopher Schau fikk beskjed av Radio Nova å avholde en livekveld på John Dee, og jaggu gjorde de det.

Så kul som jeg er dukket jeg opp ti minutter før døra åpna i min store jakke med reflekser (refleks er kult, okey?). Jeg ble litt bekymret over at det ikke var en kjeft der da jeg ankom, men så fant jeg jo ut at ikke alle gidder å dukke opp før døra åpner heller. Etter noen minutter kom det noen folk, og blakk som jeg er fikk jeg sneket meg inn på gjestelista. Desto nærmere ni klokka ble, desto flere folk kom, men det var fortsatt langt fra fullt hus enda.

Showet starter rett over ni, og Kristopher er på plass i sofaen med Soundmaster 40. Det ble bare Kristopher som kjørte hele showet, da Alexander var bortreist og Frode ikke var tilstede i salen før senere. Publikum stod plassert godt bak i salen, så det var mye tomrom foran scena. Det var spennende å høre på både Soundmaster 40 og Kill City Bandits. Det føltes veldig som å se på en Kvegpelssending (jeg vet ikke helt hva annet jeg hadde forventet?)

Soundmaster 40

Soundmaster 40 (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)
Soundmaster 40 ble på mange måter kjent gjennom Kvegpels. Bandet holdt på i Elverum på slutten av 90-tallet. Av en eller annen grunn hadde Kristopher fått tak i en CD de ga ut i veldig få eksemplarer, og det har blitt spilt regelmessig på Kvegpels siden. Bandet er en ukjent perle. Det låter som det perfekte 90-tall, og man får automatisk Dinosaur Jr.-vibber. I fjor en gang begynte Kvegpels å etterlyse bandet og høre hva som hadde skjedd med de. Alle holdt på med egne prosjekter, men etterlysninga fikk de tydeligvis til å begynne og spille sammen igjen. Uten å være helt sikker tror jeg dette ble deres reunion konsert.

Bandet er en trio som ikke gjør så mye ut av seg. I starten låt det litt ubalansert og sykt høyt. Sistnevnte kan være på grunn av kontrasten fra intervjuet tidligere. Lyden kom seg veldig etterhvert, og de spilte jævlig bra. Det låt tight og gjennomført. Et lite problem derimot er at jeg ikke har fått hørt på de annet enn når de har blitt spilt på Kvegpels. De finnes ingen steder på internett, og jeg har forgjeves prøvd å fått tak i CDen de ga ut, men det har vist seg vanskelig. Derfor var det for meg veldig mange ukjente låter. Fett var det riktignok uansett. Mot slutten føler jeg bandet virkelig har blitt "varme i trøya", og det er synlig hvor mye de koser seg. De to siste låtene var kanskje også de mest fengende. Siste låt ble hiten You Rock, om man kan kalle det det. Det låt bra som faen, men jeg ble litt skuffa over at de ikke sang falsetten i refrenget. Litt synd at de ikke fikk holde på lenger, for mot slutten var de absolutt på sitt beste.

Hør låta You Rock her:


Edit: Tror du faen ikke Soundmaster 40 har lagt ut skiva si på Bandcamp! Endelig!
https://soundmaster40.bandcamp.com/releases


Intervju med Göttemia

Bildet er stjålet fra Kari Stabekk
Göttemia er på sitt absolutt beste når de intervjues. Det kan liksom ikke bli kleinere, og det er perfekt (sjekk gjerne ut intervjuet jeg hadde med Laurits Mosseby). Kristopher spør om innspillingsprosessen til det nye Göttemia-albumet. Alle svar må liksom dras og tvinges ut av dem, for de er ikke fan av å utdype svarene sine akkurat. De forteller om hvordan de spilte inn i Tyskland, og at studiofyren var en klin sprø heroinist som hadde dårlige nerver og klikka hele tiden. Det endte med at studioteknikeren forsvant, også stakk de bare. Låtene klarte de å få tilsendt på en harddisk sendt i en helt vanlig konvolutt. Så på mange måter er det et mirakel at albumet eksisterer. Simen Følstad har sittet bak spakene på den nye miksen, og tro meg det låter betydelig bedre. Det kommer også fram at vokalist Christer Jensen har planer om å ta seg en pause på ubestemt tid etter releasen av skiva. Hva som skjer med Göttemia da er uvisst, men det virker som de tre andre tenker å fortsette uansett. Dette skaper litt dårlig stemning i salen, for alle elsker Göttemia og vil at de skal fortsette.

Kill City Bandits

Kill City Bandits (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)
Jeg må bare begynne med å si at dette ikke er min kopp med te. Og det visste jeg også på forhånd. Men med det sagt, de drar med seg publikum og de spiller utrolig bra. Det låter veldig gjennomført og tight. Dette er et band som vet hva de driver med. Det er først nå publikum står helt foran, og publikum er med å klappe i takt og lignende. Bandet kjører på med alle triksa i rockeboka. Jeg stiller meg litt skeptisk til en låt hvor de synger "There is a hole in every little girl" eller noe i den gata. Jeg får litt sånn pedovibber, og tenker automatisk på min egen låt "Little Girls". Forskjellen er vel kanskje at jeg går inn for å være kvalm og ekkel. Jeg fikk ikke helt den samme følelsen av dem. Jeg hadde helt sikkert kost meg mye mer om jeg hadde vært full, for dette er virkelig et partyband. De minnet meg veldig om Backstreet Girls. Når jeg først kan si hva jeg vil, og folk leser driten min vil jeg også si at jeg ikke er så fan av band som tar seg selv så jævlig høytidelig. Jasså, så du vil bli en rockestjerne sier du??

Hør låta Dorian Grey her:
Eller ikke, fordi de ikke har tillat embedding, så fuck dere da. Faen.
Gå inn manuelt her: https://soundcloud.com/killcity-bandits


Intervju med soppekspert Pål Karlsen


Kristopher og Pål (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)
Dette ble kanskje for meg merkelig nok høydepunktet med hele kvelden. Det er noe spesielt med å se på noen snakke om noe de virkelig brenner for. Og Pål Karlsen kan virkelig sopp. Han er blant annet redaktør for bladet Sopp og Nyttevekster og har gitt ut boka Steinsoppen: Vill av natur. Jeg storkoset meg, og lærte masse om sopp. Og ikke bare kunne han en ting eller to om sopp, men han hadde kommet rett fra et foredrag om tang og tare, så han liret av seg kunnskap der også. Det var noe så jævlig malplassert og bra over hele greia. Rockerne stod og kjeda seg, og skjønte ikke en dritt, og det ble noe prat i salen. Vel, de kan holde kjeften sin, så kanskje klarer de idiotene å lære seg noe. Som sagt er det noe så fantastisk med å høre noen snakke om noe de brenner for. Det kan være hva som helst, og det gjør meg så glad. Kristopher sitter som et lite nysgjerrig barn og stiller spørsmål han er genuint nysgjerrig på. Pål Karlsen klarer selvfølgelig å svare på alle spørsmålene, og selv de dummeste spørsmål tar han på strak arm. 

Göttemia

Göttemia (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)
Så til kveldens høydepunkt og headliner. Kongene fra Østfold. Hva kan man si? Det var høyt, bråkete, rølpete og perfekt. Jeg ble overrasket over for få låter som gikk over i hverandre, for vanligvis pleier setlista nesten å gå i ett, og før man vet hva som har skjedd er konserten ferdig. Nå var det nesten stopp mellom hver låt, og det var overraskende mye prek til Göttemia å være. Det vil si at for hvilket som helst annet band ville det fortsatt vært lite. De spilte for det meste "nye" låter, noe de har gjort det siste året eller så, og det låt fett som faen. Jeg mener dette er Norges beste band, både live og på skive. Det er mulig jeg prosjekterte mine tanker over på dem, men det virket litt som om de var litt lei av hverandre og all banddramaet. Uansett kom ikke dette i veien for opplevelsen. Vokalist Christer var både høyt og lavt, og nesten mer ute blant publikum enn på scena. Primalinnstinktet kicket inn for fullt, og det ble til og med en liten moshpit, noe jeg ikke hadde forventa på dette arrangementet. Mot slutten fikk jeg slengt mikrofonen til meg, og Christer ba meg synge siste rest av Mongoloid. Litt engstelig for om jeg i det hele tatt huska låta pløyde jeg meg gjennom siste refrenget av låta. Christer takket meg fra scena og sa "Takk til HERPESGUNNAR som tar over Kvegpels, og som nå også holder på å ta over Göttemia". Dette resulterte i at en del eldre og fulle menn ville ha kroppen min (neida... joda... neida...). Jeg måtte stikke før Göttemia ble ferdige, og slapp derfor også å sole meg i berømmelsen jeg har fått for å være innpåsliten.

Sjekk ut Göttemias nye musikkvideo Style:




Alt i alt en veldig tøff kveld.
Hvis noen kan fikse meg CDen til Soundmaster 40, eller hvis noen har bilder fra kvelden er jeg veldig takknemlig om jeg kan få det.

Mer?


Soppekspert Pål Karlsen:
http://palkarlsen.com/sopp/

Lytt til episoder av Kvegpels:
http://radionova.no/programmer/kvegpels

Kvegpels nå også på Facebook!
https://www.facebook.com/kvegpels

Sjekk ut på Facebook:
https://www.facebook.com/gottemia

- HERPESGUNNAR

tirsdag 11. november 2014

Musikktips: Tony Molina - Dissed And Dismissed

Hvis du ikke har hørt denne jævel'n enda, så vet du hva du har å gjøre! Bruk 12 minutter av ditt liv på å høre dette albumet

Dette er kanskje noe av det beste jeg har kommet over på lenge. Jeg fant albumet ved en ren tilfeldighet under diverse musikktips fra Wimp (anbefales forøvrig på det sterkeste, suck it Spotify). De hadde en artikkel gående med beste album på under tjue minutter eller noe sånt. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne høre gjennom albumene som lå der, da de tross alt var så korte. Der kom jeg altså over denne perlen på kun 12 minutter, som er så jævlig bra at man bare må høre gjennom den 3-4 ganger på rappen.

Hør hele albumet her:
(Ligger også ute på Wimp, Spotify, etc. Vinyl, CD og kassett for salg her)



Tony Molina kom tilsynelatende ut fra ingensteds, men i hardcoremiljøet i California er han en gammel traver. I et intervju kan han fortelle at han har skrevet rundt 250 sanger. Tidligere har han spilt i Dystrophy og Lifetime Problems. Nå spiller han i hardcorebandet Caged Animal og fuzzpopbandet Ovens og nå har han startet en solokarriere som Tony Molina. Det skal sies at det Tony Molina lager solo, minner mye om det han lager sammen med bandet Ovens. Jeg synes det best kan beskrives som fuzzpop. Det låter som Weezer, Dinosaur Jr. og Teenage Fanclub blant annet. Det er pop-punk på sitt beste. Men Tony Molina har en liten vri på det hele. Han mener at det er unødvendig å gjenta noe som alt har blitt gjort, noe som resulterer i at låtene hans er rundt ett minutt lange. Det kan være litt forvirrende i starten. Man hører en så jævlig fengende låt, og man har ikke lyst til at den skal slutte, men det gjør den hardt og brutalt etter ett minutt. Tony Molina driver ikke med tull, han har et vers, et slags refreng og en solo. Alt er fengende som faen, og når han først har fått fortalt det han vil er låta over. På dette albumet er det 12 låter på 12 minutter.

Jeg synes det er en liten genistrek Tony Molina har kommet opp med der. Låta er så jævlig fengende, og når den da slutter så brått får man abstinenser etter mer. Og det klarer han å servere på denne skiva også, det er den ene hiten etter den andre. Problemet er kanskje at når man har hørt gjennom skiva sitter man igjen og vil høre mer. Jeg har løst det problemet på følgende måter: Enten må jeg høre gjennom skiva igjen, eller så finner jeg fram noe av det han har gjort med bandet Ovens, eller så setter jeg på en skive av Dinosaur Jr. eller Weezer rett etterpå.

Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Et konseptalbum på 12 minutter, men like fullt et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Trommene og bassen gjør ikke så voldsomt mye ut av seg, de forblir ryggraden, men ikke mer.

Ikke la deg skremme av de korte låtene, for alt han har skrevet virker fullført. Jeg får aldri følelsen av at en låt bare slutter for å slutte. Det føles virkelig som om Tony Molina gjorde seg ferdig med låta, og rent tilfeldigvis ble den bare ett minutt lang. Det er også noe litt forfriskende over det, særlig for min internettgenerasjon med stadig kortere oppmerksomhetsspenn. Albumet låter dessuten veldig flott uten å verken føles glattpolert eller lo-fi. Den har truffet den perfekte 90-talls sounden. Det er poppete, masse fuzz, herlige gitarriff og sippete tekster. Kan man be om noe mer? Det eneste ville være å ha mer av det. Og skulle man føle abstinensene så vil jeg anbefale tidligere demoer av Tony Molina, og hans andre band Ovens. Også er det kanskje en liten trøst i at han har et nytt album på trappene. Kanskje blir det over kvarteret langt?

Mer?

Følg Tony Molina på Facebook:
https://www.facebook.com/tonymolina650

Bloggen til Tony Molina/Ovens, mm. (gratis nedlastning av flere låter/album):
http://peelsonwheels.blogspot.no/

Artig og veldig kleint intervju med selveste Tony Molina:
http://painfulburning.blogspot.no/2014/07/interview-tony-molina-tony-molina-ovens.html

Et kortere og mer seriøst (les: kjedelig) intervju:
http://www.spin.com/articles/tony-molina-dissed-and-dismissed-walk-away-song-stream-melters-ovens-interview/

- HERPESGUNNAR

fredag 31. oktober 2014

Musikkvideo: Göttemia - Amrika (nsfw)

Jeg kom over en gammel, men godt skjult Göttemia-video! 

Jeg har vært i besittelse av videoen en stund, men på grunn av stygt innhold har den ikke vært mulig å legge ut noe sted. Helt til nå. Nå som jeg har egen nettside kan jeg gjøre hva faen jeg vil, og det jeg vil er å vise dere denne vakre Göttemia-videoen.

Tips: Ikke se videoen på jobb, skole, eller lignende. Eller hvis du har tenkt til å spise

Se Göttemia - Amrika her:


Sjekk ut:
Göttemia
Tonehjulet Kräftpest

- HERPESGUNNAR

torsdag 30. oktober 2014

Skamløs selvpromotering: HRPS - Selfdestructo Girl

HRPS er ute med singelen Selfdestructo Girl. Hør den her!

Jeg heter ikke HERPESGUNNAR uten grunn, for jeg er nemlig frontmann i bandet HRPS. Jeg tenkte derfor det passer seg bra med litt skamløs selvpromotering.

Forrige uke ga vi ut singelen Selfdestructo Girl på de vanlige plattformene folk bruker. Det er en singel fra EPen HRPS II som vi slipper i januar. Vi er for utålmodige til å vente så lenge, derfor slipper vi like gjerne en singel til en EP bestående av fire låter.

Sjekk ut låta her!
(ja, embeddinga ser passe rotete ut, men det er Wimp og Spotify sin skyld)

https://wimp.no/album/35884635






- HERPESGUNNAR

onsdag 29. oktober 2014

Intervju: Laurits Mosseby (Göttemia, Vaya Con Satan, Garden, mm.)

Cableguy, ungdomsarbeider og bassist/vokalist i Göttemia. Jeg har intervjuet Laurits Mosseby, Eidsbergs store sønn. 


Laurits er av typen som ikke er så glad i å snakke om seg selv. Jeg tenkte det derfor kunne bli gøy å få han til å gjøre nettopp dette. For dere som kanskje ikke måtte vite hvem Laurits er: Bassist og vokalist i Norges beste band Göttemia. Han spiller også i en rekke andre prosjekter som blant annet Vaya Con Satan og Garden. Han er ungdomsarbeider på Rockehuset i Halden, montør for Euronics, med i ledelsen av plateselskapet Tonehjulet Kräftpest, og generelt en ildsjel innen musikkverdenen. I det siste har han begynt med et lite soloprosjekt som har gått ufortjent langt under radaren.



Laurits, fortell litt om deg selv for de som ikke kjenner deg. Hvem er du?
Cableguy, ungdomsarbeider og bassist/vokalist i Göttemia

Jobber du fortsatt for Euronics TV-mannen?
Ja, dette er en meget spennende jobb der jeg leverer ting til kremen av følkemøka... Mange sarte sjeler i de 1000 hjem begynner ofte å gråte da de oppdager at de er på feil AV inngang, der kommer mænnen inn.. Kjekk og snill! Listige Laurits, en hverdagshelt til besvær!

Hva er det morsomste/merkeligste du har opplevd som sprek TV-mann?
Jeg var hos en 1,5 meter høy mann en gang som hadde bart, bombejakke og måne. Verdens mest rotete kåk, og over sofaen hadde han en plakat av Hitler på den ene siden og Himler på den andre, i midten var det et lite søtt svastika. Kjøkkenet gikk ikke å bruke fordi det var fylt opp av tomme Pripps Blå ølbokser. Mannen er å se på HØK veikro hver dag fra 15.00-17.00 eller noe. Kjekk...


Hvilke prosjekter har du spilt i og hvilke spiller du i nå?
Har spilt i ganske mange band, men mest stolt er jeg av å ha spilt i Trøgstad storband. Det var et storband, altså jazza korps.. DRITFLINKT!
Jeg har spilt i Vaya Con Satan og Hans Majestet Kongens Garde (nå Garden). Nå har jeg nettopp startet ett nytt orkester med Linda Haug fra Lucky Malice, vi heter fortiden Bög. Også har jeg noe som heter Göttemia som har eksistert i alle år, i forskjellige utgaver, vi driver å prøver å få gitt ut skive. Det tar lang tid. Jeg har også spilt i Rævhøl og Autosmell, men det er mest på papiret...

Også er planen å stable opp et band på nyåret med Magnus Nymo fra FORK og Simen Følstad fra Aiming for Enrike, med låter jeg har sittet og fikla med i studio helt siden Vaya Con Satan og Garden dret seg.

Vent, glemte at jeg spiller i ett band som heter The Incredible Grease Lightning Orchestra!

Stopp en halv, har ett band til!!!

Speller med (F)ølstad og Nymo i et julebordband. Vi skal spille hits fra de siste 4 tiår hele jula! Det er forholdsvis grusomt. Tror det er en fin måte å gå lei julebord på!

Blir det soloprosjektet du viderefører som band? Ja, soloprosjekt-orkester! Og ja, apropos. Hva har skjedd med Garden og Vaya? Er det lagt helt dødt? 
Garden og Vaya er det diverse medlemmer som ikke har noe ork til å drive med lengre. Vet ikke om det er dødt!



Hvordan er det å spille i Norges beste band?
Merker ikke så mye til å være Norges beste band.. hehehe. Nå for tiden er det ganske kjedelig, fordi det har stoppet opp totalt. Tror det skal bli mer gøy nå. Det er en del konserter framover og den skiva som bør komme snart. Det blir blant annet singel og videoslipp i midten av november!

Synes egentlig vi er ganske midt på treet, men smaken er som baken vettu, brun.. hoihoihoio

Hva er planen for Göttemia framover? Vi Slipper skive. Så skal vi dra og spille inn ny skive i desember med Simen Følstad. Vi holder også på å booke turne som skal gå til Tyskland, Tsjekkia, Slovakia og Polen, noe som skal skje i april. Før det er det konsert i Bergen, Stavanger og Holmestrand i november. Generelt er planen å få spilt mer. Vi har øvd en del med en kar som heter Ricky Norum siste tida. Han veier 35 kilo og har bart! Synth spiller'n. Oi, så dere later til å gå fra kvartett til kvintett? Eventuelt fra kvartett til kvartett. Usikkert. Er det fare for utskifting? Fare for at Lead Vocalist Syndrome tok knekken på herr Jensen fra Indre Østfold... Neida... Joda... Neida, hehe
Så banddramatikk om dagen altså? Er det derfor det har vært stille fra disse kantene også? Neida, ikke noe drama egentlig. Christer har vært litt borte i det siste, så det har vært litt stille på grunn av det. Men det ordner seg nok!

Du har vært mye i Tyskland og Øst-Europa med Göttemia. Har du noen kule historier? Vi mista vokalist Christer i Hamburg en gang. Han gikk rundt i tolv timer før han dukka opp igjen. Da hadde vi ringt politiet og spurt om de hadde fått han inn. En annen gang så ble vi angrepet av 8-10 supersterke hooligans som begynte å sparke i bilen vår. Også lugga de Ola og kjørte hodet til Magnus Nymo inn i døra. De var fotballhooligans som holdt med FC Banik Ostrava. Hyggelige karer.

Hvorfor fikk dere juling av hooligans i Tsjekkia?
Vi stoppa på feil pub og pissa i feil busk... Skulle til Orlova, men stoppa i Ostrava. En annen gang var vi i Baskerland under folkets sommersolvervfeiring. Der er det tydeligvis akseptert med alle former for rusmidler i alle aldersgrupper. Bestemor som barnebarn fulle av speed. Mye rakketter. Og chorizopølse. Antirasist-hooligans og danseband.

Så du noe til ETA?
Vet ikke, hva er det?
De er som IRA i Irland. Bare Baskerland sitt svar på det. De dreiv å bomba en togstasjon i Spania for noen år siden
Kan virke litt som om ett par av kara var sånn. De måtte inspisere tatoveringene til Knut Oscar blant annet. Vi spilte konsert klokka fire på natta. Da vi kom dit var det ingen som hilste på oss og det var et gypsy kings-aktig band på scena. Etter at vi hadde spilt nekta de oss å gå av scena, så vi stod og spilte Ramones-låter etter hukommelsen.

Så for alt vi vet kan det være selvmordsbombere fra ETA med Göttemia-tatovering?
Det hadde vært tøft, men tror egentlig ikke så mange som var der husker oss.. Alt for mye dårlig rødvin blanda med cola.




Hvordan får du egentlig tid til alt du driver med?
Får ikke helt tid, men nekter å kaste bort for mye tid. Det er liksom så kjedelig og bortkasta. Klarer å kaste bort nok tid også da.

Hvor får du all inspirasjonen fra? Hva er hemmeligheten?
Prøver å ikke slutte og lære. Det er grunnen til at jeg driver med julebordband og sånn dritt. Da lærer man ting man aldri hadde lært seg om man bare skulle dyrke punk og skranglepop. Også er jo ikke produksjonsnivået på det jeg driver med så skyhøyt heller da.

Hva slags musikk henter du inspirasjon fra? Hvilke band/artister inspirerer deg?
Jeg hører på mye forskjellig, men er nok mest glad i ting som ikke er for polert. Mayhem, Elliot Smith, Beach Boys, Beatles, Prokofiev, Billie Holiday, Poison Idea. Akkurat nå går det i Brainbombs

Det er ytterpunktene kanskje, men det er jo mye i mellom der.

Hvorfor Halden? Hva er hemmeligheten bak Halden?
Jeg flytta hit bare fordi Linda Haug fra Lucky Malice (daværende kjæreste) lurte meg hit. Jeg vet ikke hvorfor det skjer så mye her. Det er ildsjeler som Thrond Asker som er flinke til å få over mye rar rock. Også er det musikklinja på Risum som har bidratt med mye. Rockehuset har nok også dratt igang en god del bra band og liv oppigjennom.

Også har du jo typen min Henrik "Cliff" Diesen som er rå på å være kulturprofil. Han har en gørfin festival som heter Kanonrock og han driver med masse tøffe ildsjel greier. Cliff Diesen med familie kan man si.

Du har et soloprosjekt, som nå viser seg å ikke være et soloprosjekt lenger. Kan du fortelle litt om det?
Det er bare noe greier jeg har fiklet med i studio. Låter som ikke passer inn noe annet sted. Det blir gøy å få det ordentlig i gang.
Er planen å beholde det litt som et soloprosjekt med musikere som du drar med, eller kommer det til å bli mer som et nytt band?
Planen er å ha noe som man ikke trenger å være avhengig av noen andre på liksom.  Jeg vet ikke, jeg har ikke prøvd enda... Men det blir vel et band. Jeg er så lei av å forholde meg til folk som ikke er gira, så det kunne vært deilig å ha noe som funker litt annerledes.

Hva er ambisjonene for soloprosjektet ditt?
Å spille

Hva med skive?

Jo, også å gi ut skive. Jeg er usikker på om de demoene jeg har lagt ut funker som skive eller om det må gjøres på nytt. Jeg digger jo St. Thomas og Dead Moon, og annet som er litt sånn rått. Så jeg ser ikke helt vitsen med å gjøre så mye på nytt egentlig. Men det blir noe ut av det iallefall
Solo Ole skal det hete. Gud så morsom a gett!!

Sponsa av Solo? Kan dra rundt i den store Solo luftballongen
OHHHH!!
Med masse babes! Og synther!

Høres perfekt ut! Jeg gleder meg
Takk!
Jeg skal drekke solobrus hele tida. Med hjemmebrenten til Hellraiser Bob i

Det virker som låtproduksjonen har blitt bedre. Tar du det mer seriøst nå enn du gjorde?
Gjør nok det. Pluss at Simen Følstad og Magnus Nymo har bidratt på hver sin sang. Det låter ikke så sinnssykt fint av Solo Oles trommetriks for å si det sånn.

Ja, for i starten var det vel bare deg og en gammel trommemaskin?
Ja, den het Rytmeroy og hadde tolv fete rytmer. Cha cha, samba, slow rock, og så videre.

Fin liten sak! Jeg synes de gamle låtene er bra som faen også, men det virker som det har gått inn en del mer arbeid i de siste låtene
Ja. Har prøvd å synge riktig og sånn... Hehe
Men der er det som er så rart igjen. Mye av den musikken jeg liker best er one take på to spor bånd liksom. White Light/White Heat, Sebadoh, og så videre. Dumt at jeg skal bli så kritisk når det kommer til en sjøl. Det er litt planen med det prosjektet å holde det enkelt. En slags videreføring av Vaya Con Satan hvor vi aldri klarte å bruke mer enn 8 spor.

Et mer seriøst spørsmål: Vil du si at du er en trist person, siden du lager så trist musikk?
Er nok flink til å bruke alt for mye tid på å tenke selv om det ikke virker sånn. Men jeg er ikke noe spesielt trist vel? Er nok som andre musikere: Konstant rastløs, misfornøyd og selvmedlidende... Et resultat av å ha det alt for godt

Jeg synes for eksempel Space er trist som faen. Veldig angstfyltDet var egentlig et forsøk på å lage en morsom tekst om å få motorstopp da man var ute å prøvekjørte romskip, men det ble litt sippete ja.






Du sier sippete som om det er en dårlig ting!
Er vel heller når på døgnet disse låtene blir til som avgjør hvor sippete de blir. Hører jo nesten bare på sippete eller sinna musikk sjøl så det burde ikke være det... Men det er litt flaut å klage når man egentlig har det fint

Hvordan er låtskriveprosessen din? Er det noen forskjell mellom Göttemia og soloprosjektet ditt?
Det er ganske likt, bare at noen Göttemia-låter blir til på øving. De andre blir til ved at jeg finner noen grep og en melodi, så blir det slengt på tekst helt til slutt en gang.

Hvordan er prosessen med Göttemia da?
Lik jo! Bare at i Göttemia hender det vi lager låter på øving sammen, eller at jeg kommer med et riff også tar vi det derifra. Alle bidrar litt. Utenom Apan (gitarist Ola, red.anm.), fordi sjimpanser er ikke spesielt kreative på noe annet enn å knekke nøtter.

Hvordan ble dere kjent med hverandre? Og hvordan startet Göttemia?

Mitt første band var med Roy Arne, og vi het Kautokaino Killers. Vi var venner fra barndommen, også var Christer rapper i Mysen. Vi var de eneste der som ikke spilte Metallica. Så vi bare starta et band sammen som het Long Gone Losers. Også het det High Fidelity Fart Club. Også het det Gay Guy Roberts Band. Og til slutt Göttemia.

Vi hadde 11 gitarister på 2 år. Blant annet to tredjedeler av Lucky Malice. Også hadde vi tre trommiser. Det låt helt jævlig mesteparten av tida.

Vi Starta opp fordi vi kjente hverandre fra før og Christer hadde oppdaga Silver på Disippelpunk-festivalen. Han var kristen på den tida, og ville starte glam band. Det ble ikke glam band akkurat.

Haha, fy faen. Litt av en historie bak. Hvorfor brant dere gjennom så mange folk?
Eidsberinger får noia for å skille seg ut. Han som var med lengst het Glenn Thomas og var en barndomsvenn av Roy og meg. Han kunne ikke spille gitar så vi spilte inn gitardelen hans på nytt på innspillinger etter at han dro.
Hør portrettintervjuet av Göttemia fra tidlig 2000-tall:


Hvordan begynte du med musikk da?
Jeg spilte i korps, men så plutselig en dag oppdaga jeg instrumentet bass. Da var jeg rundt 13 år, og syntes Rex Brown, Dee Dee Ramone og Sid Vicious så ut som de tøffeste i verden. Jeg sikla på bass i ett års tid, så da fiksa fatter'n så jeg fikk kjøpt meg bass, også fikk vi spikre øvingsrom i låven hans.

Hva spilte du i korpset?
Euphonium (liten tuba)
Apropos messing, så bidro jeg nettopp med althorn på en sang på den nye Aiming For Enrike skiva!
Hadde du en plan om å gjøre noe annet enn musikk? Håper du på en dag å leve kun av musikk?
Jeg tror ikke jeg kommer til å leve av det om det skal være på min måte. Og det viktigste for meg er å gjøre det på min måte. Jeg har aldri hatt noen annen plan enn det!

Hvorfor tror du at dere har så lojale fans?
Vet ikke. Vi er oss sjøl kanskje? Vi gidder ikke finne på noe tull.

Og de ti som kan kalles fans er vel også bekjente, så det kan jo hjelpe på.
Hva hører du på om dagen? Noen musikktips?
Mye ny punk som er fet! Pissed Jeans, FIDLAR, P.R.O.B.L.E.M.S, Metz, OFF!

Også hører jeg mye på FORK, Okkultokrati og Årabrot om dagen. Og Brainbombs!




Hva synes du om musikknorge? Har du noen tips til unge artister?
Musikknorge er liksom litt som et luftslott. Landet er for langt og dyrt til at en vanlig ikke-statstøtta karriere skal kunne fungere (kanskje med unntak av DDE og Oslo Ess). Også er de så opptatt av å hause opp ting ingen liker. Som Samsaya og sånt. Er jo faen meg så mye dritt.

Noen tips? Nei, vet ikke jeg... Drit i å tru at du er noe... bra tips. Drit i å knærk og lek rockestjerne

Synes du jeg er pen?

Du er ganske pen

Hva er din yndlingsmat?
Tofu på en seng av kikært med salt, plukket fra en søppelkasse. Super punka favorittmat