Band: Teksti-TV 666

Bladde du noen gang gjennom tekst-tv da du var liten? Det gjorde nemlig jeg. Det var spesielt gøy å skrive inn kule tall som 123 og 321. Men det kuleste tallet var selvfølgelig 666. Ikke bare var dette tallet til den onde fyrste, men på side 666 kunne man finne telefonsexannonsene komplett med ascii porno.

Da noen kompiser spurte om jeg hadde hørt bandet Teksti-TV 666 måtte jeg bare le. Med et så bra bandnavn spiller det ikke noen rolle om musikken er bra eller ikke. Litt på lik linje som et album jeg kjøpte av bandet The Burger Kings hvor albumcoveret bare var en pizzaeske. Musikken var sånn passe, men det var verdt det på grunn av navnet og coveret.

Tilbake til Teksti-TV 666: De er fra Finland, så jeg forventet ikke spesielt mye da jeg skulle sette meg ned og høre. Det finske språket er ikke akkurat kjent for å være spesielt vakkert i våre ører. Derimot fikk jeg høre at bandet bestod av fem (ja, FEM!) gitarister, en bassist og en trommis, noe jeg antok ville veie opp betraktelig. Bandet har gitt ut to EPer som bare heter I og II, men det ryktes at de slipper debutalbumet sitt om ikke lenge.

Hør deres siste singel Silmät Kiinni Ja Kädet Ristiin her:

Etter bare første låt fra II var absolutt all tvil om Teksti-TV 666 borte. Ikke bare har de tidenes kuleste navn, men bandet er dritkult. Det som møter deg er en vegg av poppete gitarer. Det låter som det beste av 90-tallets shoegaze møter jævlig catchy rock. Jeg får litt vibber av JEFF The Brotherhood, Ty Segall, Jay Reatard, etc. Dessverre skjønner jeg ikke en dritt av hva de synger om. Jeg fant noen tekster liggende på nett, og prøvde å kjøre de gjennom Google Translate. Det føltes ikke som om jeg hadde gått glipp av det helt store. Nå er det sikkert vanskelig å få noe bra inntrykk av teksten når den har blitt radbrukket over til norsk. Men siden jeg ikke forstår noe, behandler jeg vokalen som et eget instrument. Jeg liker måten de synger på, tidvis veldig sløvt og 90-talls. Generelt er hele opplegget som tatt rett ut av 90-tallet, og jeg elsker det.

Det beste er at Teksti-TV 666 kommer til By:Larm, så om du er i Oslo den 4. eller 5. mars, anbefaler jeg deg å ta turen for å se på en haug finske gitarister spille jævlig fett 90-talls shoegaze og garasjeorientert rock!

Se Teksti-TV 666 live fra Helsinki her:

-HERPESGUNNAR

Anmeldelse: Regn - Mareritt

Sommeren er endelig over. Det blir mørkere om kveldene. Det regner ustanselig. Det er blitt kaldere. Og snart er vi for fullt omringet av kulde, regn og mørke. Forbered deg; og gå hodestups inn i vinterdepresjonen med denne totale solformørkelsen av et album!

Litt spraking i fuzzeffekter, så masse bråk, og litt basslyd. Rasling i trommeskinn. Hva er det som venter meg? Et riff kommer frem. Er det gitar? Er det bass? Hadde jeg ikke jukset og spurt, hadde jeg faen ikke visst. Det er så jævlig mye fuzz og effekter på bassen at det like gjerne kunne vært en gitar. Trommene kommer inn i bildet, og det låter som noe dritmørkt emo fra 90-tallet. Trommene stopper, og vokalen kommer ropende inn: "Langt der inne i mørket ligger søvnen!", og med ett kommer bassen og trommene inn for fullt.  Det er som å bli truffet av mørket i lysets hastighet. Det er imponerende hvor stort og mektig det låter med bare bass, trommer og vokal. Låta er en nydelig fremstilling av desperasjonen man føler når man ikke får sove. Man vet hvordan, men likevel er det så hinsides umulig. Jeg blir helt utslått av hvor sjukt "on point" det fremstilles. Teksten avsluttes midt i låta hvor det brøles "JEG FÅKKE SOVE!", hvor det går over i en helvetes instrumentaldel. Man kan virkelig kjenne frustrasjonen i låta, og jeg elsker det.

Hør albumet i sin helhet:
(Ligger også på Spotify/Tidal, etc.)


Dette var låta Sove fra bandet Regn sin debutskive. Regn består av Magnus Nymo (Årabrot, FORK, Mossebyband, mm.) på bass og vokal, og Hans Uhre (Mio, Uhre) på trommer. Albumet Mareritt som ble sluppet for kun noen uker siden ligger allerede an til å bli et av årets desidert største høydepunkter for meg, og jeg vil si at dette ikke har vært et dårlig musikkår. Både bandet og skiva føles ut som har kommet litt ut fra ingensteds, men disse har holdt det gående en stund. I sommer hadde de Europaturné, og spilte blant annet i Finland, Russland og Tyskland. Bandet hører til Østfoldlabelen og kulturkollektivet Tonehjulet Kräftpest. Albumet har fått veldig liten oppmerksomhet så langt, men håper det er noe som går seg til. Denne fortjener definitivt hedersplass på hylla. Særlig også fordi selve LP-en er så jævla vakker. De har silketrykket coveret, og det ser ut som et kunstverk i seg selv. Jeg anbefaler å stikke innom Tiger i Oslo eller Bandcampen deres for å kjøpe!

Se video av silketrykkprosessen her:



Albumet kan sies å være en slags konseptskive rundt angst. Alle låtene har en eller annen tilnærming eller tematikk som er inne på angst, og det er gjort på en jævla bra måte. For hver låt føler man at det er noe man ikke har hørt før, samtidig som det er så utrolig velkjent. Som i låta Natta som på mange måter ikke er ulik Sove, men den kan nesten fungere som en etterfølger. "Sovn inn og dra din vei, glemt for natta" roper Magnus inn i veggen av støyrock. Å synge på norsk kan fort bli dritkleint, men Magnus Nymo har faen meg brukt mye tid i ordsmia og kommer opp med så skammelig beskrivende tekster om følelser som ofte kan være vanskelige å beskrive. Angsten har blitt manifestert i et album.

Foruten Sove tror jeg min yndlingslåt er Ulvene. "For der kommer, der kommer ulvene / Det er ikke for å la oss være i fred / Jeg hater dem, jeg hater dem hvor enn de går / For de vil ikke gjøre noe bedre". Jeg synes det er så kolossalt bra og catchy refreng. Angsten i ulveform. Det jeg liker spesielt godt er at "ulvene" blir uttalt med tykk Østfold-L. Og det er fortsatt vakkert. Det kan nesten snakke for seg selv.

Albumet avsluttes med tittelsporet Mareritt. Det starter mye roligere enn de andre låtene. Sniker seg innpå med sitt mørke og repeterende bassriff, og trommene som spiller lekent over. Låta kan nesten være som ballade å regne, og er også albumets lengste låt på godt over 10 minutter. Gradvis bygger låta seg opp til å bli en vegg av støy slik som de foregående låtene. Dette er den mest stemningsfylte og massive låta av de alle. Det er kvinnelig gjestevokal som komplimenterer hovedvokalen veldig bra, samt et helvetes bråk fra Simen Følstad som får lov til å støye med effekter i bakgrunnen. Man tenkte kanskje at denne låta skulle runde av rolig, men man er faen ikke spart for bråket her heller. "Jeg tror jeg har et mareritt".

Jeg har lenge gruet meg for å begynne på denne anmeldelsen. Jeg har så mye å si, men vet ikke hvordan jeg skal få det frem. Hvordan kan man skrive om en så jævlig bra skive? Jeg vil bare anbefale alle om å høre den. Mange ganger. Gå vinteren i forkjøpet og start melankolien nå. Skaff deg dette albumet, og hør marerittet utfolde seg.

- HERPESGUNNAR

Anmeldelse: Göttemia - Trigger Happy Fat Family

HERPESGUNNAR, også kjent som Göttemianytt er tilbake. Og det er jammen meg Göttemia også. Les om den splitter nye skiva her i Østfoldavisa som har noe å melde.

Göttemia var på mange måter døden nær. Jeg begynte å svette litt da jeg så hvor dysfunksjonelt bandet hadde blitt. Ved flere anledninger så jeg de spille som trio, uten vokalist Christer Jensen. Det gikk rett mot stupet, og jeg fryktet av tidenes tøffeste band skulle nå en snar død, uten å ha gitt ut en eneste egen utgivelse. For de har en del utgivelser under beltet, men det har alltid vært som en del av split 7"-ere og samleskiver.

Bandet klarte på mirakuløst vis å komme seg alle mann til Tyskland hvor de spilte inn en hel skive. Men ikke noe av det kan du høre på denne EPen som de har gitt ut. De klarte nemlig å spille inn debutalbumet, men miksen låt helt jævlig. Fyren de hadde spilt inn var en heroinist med dårlige nerver, noe som førte til at han bare stakk før albumet egentlig var ferdig. På mirakuløst vis klarte de å få han til å sende en harddisk i en helt vanlig konvolutt, og den klarte attpåtil å overleve turen. Låtene ble mikset og mastret, og undertegnede kan skrive under på at det ble jævlig fett. Så alt lå til rette for at debutalbumet skulle se dagens lys. Vokalist Christer Jensen kunngjorde at han hadde sluttet i bandet under Kvegpels sitt liveshow i fjor, men han kunne love at debutalbumet kom, og at han kom til å synge på releasekonsertene som etter planen var tidlig i år. Men slik gikk det ikke. Albumet ligger fortsatt på is, selv om det er helt ferdig og det så på nytt mørkt ut for Göttemia. Heldigvis var ikke de tre andre klare for å legge inn årene. I juletiden hadde de klart å skrive ferdig materiale nok til en EP på 17 minutter. Så godt som et helt album å regne i Göttemiatid. Med seg fikk de Ricky Norum på vokal og synth. Göttemia var i live igjen, og mer i live enn de har vært de siste åra. Også er det noe erketypisk Göttemia å klare å gi ut en EP med ny vokalist før de klarer å gi ut debutalbumet.

Les intervjuet med den nye Göttemia-frontmannen her

Til å bare skulle være en anmeldelse ble det litt mye bakgrunnshistorie. Men jeg føler at den trengs, for jeg føler at mange av låtene nytes best om man vet historien. Låtene er preget av den. Ofte føler jeg det er rett å undervurdere og avskrive Göttemia som et rølpete punkband. Jeg sier ikke at de ikke er et rølpete punkband, for det er de. Men de har også noe mer å melde hvis man tar seg bryet til å lytte litt. Tidligere har det kanskje ikke vært like gjennomført som dette, men denne utgivelsen er verdt å lytte litt ekstra til. Det første man merker når man setter på denne skiva er at den er annerledes. Dette er ikke A4-Göttemia. Det er fortsatt Göttemia, men denne EPen er preget av å være skrevet i en mørk periode. Forutenom kanskje avslutningslåta er dette mørkt som et helvete. Jeg vil nesten gå så langt som å kalle dette et konseptalbum. Og konseptet er keisere, monarki, makt, også videre. Da jeg konfronterte Laurits med dette nevnte han bare at han hadde lest mye om Caligula, kanskje bedre kjent som Keiser Julius Cæsar Augustus.



EPen åpner med kjapt og rett i trynet ditt. Det er hardt, og det er Laurits som har tatt grep om vokalene. Det låter langt tøffere enn det har gjort før. De tre første låtene er en triologi som går sømløst over i hverandre. Første låt heter WWJD og jeg går utifra at det står for What Would Jesus Do. Vi starter altså der. Romerriket er rett fra starten. Så glir låta over i Scumbag. En tjuesyvsekunder langt epos med roping om at noen er en scumbag. Man kan jo ikke la være å tenke at låta er rettet mot eksvokalist Christer. Så glir låta like fort over i Caligula. Låta som Laurits forøvrig skrev til soloprosjektet sitt. Da var den ganske mye roligere, men nå har den tatt på seg Göttemiadrakta. Som en gammel prostituert. Også over i neste låt før du rekker å fordøye hva som har truffet deg. Bassen og trommene driver låtene fremover som en konkurransehest foret på en dopcoctail uten like.

Så kommer fjerdelåta Sourpuss. Først her skinner synthen gjennom miksen. Hvis man først vet hva man leter etter. Det låter litt som en gammel Nintendo eller en eller annen dårlig arkadehall. Det passer perfekt inn. Denne låta er enda mer sinna, og det skulle man faen ikke tro var mulig. Det er vanskelig å få riktig taket på tekstene, og uten et medfølgende teksthefte er det enda verre. Jeg tror låta handler om å være drittlei, og alle konfliktene bandet har hatt med eksvokalisten. Når jeg søker opp sourpuss står det "someone that takes the joke wrong, that get upset easily, and who is antisocial". Det høres kjent ut.

Så kommer Priority. Det blir litt roligere, men det er fortsatt mørkt som faen. "Get away! Get away! Get away sunny day, give me darkness so I can see all the darkness that are lurking in my brain". Jeg tenker på dager hvor man bare er så jævlig deppa og uttafor, samtidig som sola skinner bare for å håne deg. Alle andre har det bra og nyter sola, men du kan ikke. Det er en jævlig følelse. Låta er mye roligere enn de fire foregående, og avsluttes med synth som fader ut.

Deretter over i Rise. Tilbake til å være forbanna. Imperiet er på vei tilbake. Vekk med driten, eneveldet er tilbake. Det er Caligula, det er keiseren og det er hele jævla romerriket som går til kamp. Og hele jævla Europa er målet. Men imperiets glansdager er over. Det har falt til grus, det har brutt sammen. Hvor går veien videre? Klarer man å samle riket?

Glidende rett over til I Am The King. "Fuck you!", det er jeg som er kongen her. Det er jeg som tar over imperiet. Du har ledet det rett ned i helvete. Til mørket. Brød og sirkus er over, nå over til noe med substans. Låta er pompøs som faen. Den tar for seg konger og dronninger. Det er herlig og konseptfullt. Låta avsluttes med et "fiddelididdeli"-helvete på bassen.

For så å gå rett over til Thumbs Up. Jeg ser for meg keiser Laurits viser tommelen opp. Ikke slik vi kjenner den, men for å signalisere at gladiatoren ikke er livet verdig. La gladiatoren dø. Han har kjempet med løvene, og det var underholdende så lenge det varte, men nå er det nok. "We wish you all the best".

Så over til den hardeste og jævligste av alle låtene. Betrayer. Jeg kjenner på hatet. På det totale mørket. Det gjør vondt å se noe man har drevet med i 10 år gå til helvete. Sviker. Det er ikke annet å si. Det er landssvik. "I hope you die together... Betrayer... You simple asshole". Det går hardt for seg, og det legges ikke mye skjul på hvem låta handler om. Her skal alle broene brennes. All hatet skal ut. Før det går over i en roligere del. Sinnet har blåst ut, det blir roligere. Men det er fortsatt ikke noen tvil om hatet man føler. Det er totalt jævla svik. Og man svikter ikke imperiet som er Göttemia.

Til slutt kommer oasen i denne mørke jævla EPen. Det er en anstrengelse å høre på. Nervene er i høyspenn. Jeg blir forbanna og nedfor. Det har vært en heisatur i det mørket som bandet har følt. Men nå har man blåst alt ut, og nå er det på bedringens vei. Nå kommer Dig In. Nå kommer faen meg festen. Etegildet. Spis alt du orker. Drikk. Pul. Festen starter nå. Vi har dratt oss gjennom helvete. a oss feste. Dette er en up-beat blusete låt. Det låter som noe man har hørt en million ganger før. Men den maniske vokalen til Laurits drar det sammen til noe unikt. Og på slutten av denne solformørkelsen kommer dette som et mesterverk. Som partylåta over alle partylåter. Det får meg til å se veldig lyst på framtiden til Göttemia. De har noe på gang. Jeg liker det. Det blir faktisk jævlig bra.

Hele albumet er for meg den mørke historien som Göttemia har vært igjennom. Dramaet. På randen av oppløselse. Kranglene. Usikkerheten. Alt er fortalt gjennom et alternativt romerrike som finner sted i Halden. Hvor Christer er landssvikeren, og Laurits er den mektige keiseren som står igjen med et Rommerrike på randen av kollaps. Det er Göttemia i en helt ny drakt. Mer voksent, samtidig som de har det rølpete glimtet i øyet. Jeg er spent på hva som kommer videre

Men med det sagt gleder jeg meg noe jævlig til det som skulle bli debutalbumet også. Det er Göttemia som man kanskje kjenner de. Så jeg håper det kommer rett rundt hjørnet.

Til slutt vil jeg anbefale å kjøpe dette mesterverket. Noe som gjør hele opplevelsen bedre er bookleten. For det følger nemlig med et Trigger Happy Fat Family fotoalbum. Og det er noen av de morsomste bildene jeg har sett. Anbefales på det absolutt sterkeste. Hør albumet og kjøp det her:

https://kraftpest.bandcamp.com/album/trigger-happy-fat-family

(det er også å finne på Spotify, Wimp, iTunes, etc.)

- HERPESGUNNAR

Intervju: Ricky Norum - Den nye vokalisten i Göttemia

Göttemia er tilbake med en splitter ny EP. De har sparket tidligere frontmann Christer Jensen, og jeg har tatt en prat med den nye vokalisten Ricky Norum for å prøve å bli noe klokere på denne situasjonen. Her er intervjuet med Ricky Danger, den mørke og mystiske mannen.

Selvfølgelig er jeg såpass glad i det nære og kjære. Kanskje skulle jeg like godt startet opp en Østfoldavis som faktisk har noe å melde. I alle fall, i denne utgaven av Göttemia-nytt har jeg tatt en prat med Ricky Norum, den nye vokalisten og frontmannen i Göttemia. Kanskje har du ikke fått med deg at det er en ny vokalist? Eller en ny EP? Eller kanskje har du ikke en gang hørt om Göttemia? Fy skam deg.

I utgangspunktet visste jeg lite om Ricky. Jeg visste at han het Ricky Julian Monkeboe Norum, jeg visste at han var blitt den nye vokalisten i Göttemia, og vi har mange felles venner. Dette var sånn ca det jeg visste om Ricky. Så dette intervjuet er kanskje like mye for min del, om ikke mer.

Jeg kjenner deg ikke så godt Ricky, kan du fortelle om deg selv? Hvem er du?

Jeg heter Ricky og er 24 år… Det beste jeg vet er sånne fredagskvelder som vi ikke har når jeg spiller konserter. Taco, brus, film. Det er hva jeg liker jævla godt. Det er egentlig det jeg synes er best. Jeg begynte ikke å drikke før jeg var sånn tjue år eller noe sånt, fordi jeg ville bare sitte inne og slappe av og se på TV. Det er hva jeg synes er mest gøy. Men så fant jeg ut at jeg blei så deppa av å bare gjøre det, så jeg fant ut at jeg måtte begynne å gjøre noe…. I morgen blir det deilig da! Da er det ingen konserter.

Hva er det du driver med sånn ellers? Du dreiv jo å tulleringte meg fra et callsenter tidligere på dagen!

Haha, det er hvis jeg er på jobb og ikke har noe å gjøre! Da tulleringer jeg folk. Jeg prøver å ringe Duplex Records hele tiden, men de tar aldri telefonen! Tror ikke dem har lyst på HMS-kurs

Ja, så du jobber som telefonselger?

Ja, det er dritkjedelig. Sier det samme hver gang. Sier det samme hver gang. Sier det samme hver gang. Sier det samme hver gang. Hahah!

Hva er ambisjonene dine? Hva vil du bli når du er ferdig med å være telefonselger? Hva vil du bli når du blir stor?

Njaaeeeeeiii….

Rockestjerne?

Minst mulig arbeid, mest mulig sofa. Hehe. Nei, altså grafisk designer er hva jeg har lyst til å bli. Jeg var så jævlig dum at jeg gikk filmvitenskap, for jeg trodde det var en jobb det gikk an å sitte i sofaen og se på film. Men det gikk helt på trynet.

Du har rykte på deg for å være verdens største Göttemia-fan, og har vært en fyr som hang rundt i miljøet. Jeg lurte på når var første gang du så Göttemia?

Det husker jeg faktisk veldig godt. Det var en konsert på Rockehuset i Halden, og det var første gang jeg var der. Jeg vetta faen hvor gammel jeg var, kanskje 12 år? Det var masse band der, og jeg synes det var jævlig kult å være på rockekonsert. Også var jeg der bare med streite venner som kjeda seg og ville sitte i gangen. Jeg var skikkelig gira og prøvde å dra de med. "Fy faen, det er et jævlig tøft band på scena nå! Han vokalisten har teipa seg fast!". Det var jo Christer som hadde surra seg fast i en masse teip. Jeg blei hooked! Det var så drittøft å se på!

... Jeg har jo sett de jævlig mange ganger… Jævlig mye! Det er kanskje rett under halvparten av alle gangene de har spilt? Hvor mange ganger er det da? Er 100 mye å si? Vi sier hundre vi! Det høres jo mye ut, men jeg tror det er mye mulig.

Følte du at det gjorde det skummelt å gå inn i rollen som ny vokalist, eller var det mer komfortabelt å ha sett de så mange ganger før? Det at du kan bandet ut og inn?

Du veit når du er 12 år gammel så ser man opp til KISS og drømmer at man er Gene Simmons og sånn vet du! Så for min del har jeg vært Christer inne i hodet mitt i 10år. Dette er min drøm som kommer i oppfyllelse. Må jo nesten klype meg i armen eller dobbeltsjekke at jeg ikke har kreft og at Make A Wish Fundation ikke har gjort en greie bak ryggen min.

Men seriøst, det er jo jævlig store sko å fylle. Jeg faller jo litt mellom to stoler, for jeg liker jo egentlig best å stå og se på Göttemia, ikke være på scena. Så det er jo litt vanskelig. Også kan jeg jo ikke å synge heller. Jeg klarer å gaule, men ikke synge.

Hva har du drevet med før da? Jeg hørte rykter om at du hadde noen band før?

Jaja! Da jeg var 16 hadde jeg ROAR. Navnet var fordi alle i bandet het Richard, Olav, Are og Ricky, og da ble det ROAR. Bandet jeg er mest stolt av er Mechanical Toy Monkey som var meg og kameraten min med lekesynther. Og sjukt nok som det er, klarte vi å spille konserter rundt omkring også! Vi var ikke i Oslo, men var i Ås eller noe sånt. Vi hadde egentlig bare to låter, men vi jamma det ut i en halvtime. Ingen av oss kan noen ting liksom! Vi hadde seriekobla en Furby og slo på den, og det var det! Jeg savner det, og vi har jo snakket om en reunion. Men han bor i Malta, så det blir litt vanskelig.

Hør Mechanical Toy Monkey her:

Hva fikk deg til å begynne med synth, av alle instrumenter?

Først begynte jeg med gitar og klarte ikke det. Så bass, klarte ikke det. Også synging, men klarte ikke det. Piano, det må jo gå an! Men det var faktisk den lekesynthen til kameraten min som fikk meg til å starte. Han kjøpte seg den, også satt vi en kveld, og jeg tenkte "faen, det her er ikke så vanskelig da!". Så lærte vi oss Tetris-låta og sånn. Jeg begynte på kulturskolen da jeg var 18år. Fikk stjerner i boka og sånn hver gang jeg klarte hjemmeleksa mi. Det er ikke kødd engang!

Fikk du ordentlig stjerner i boka?

Ja! Gullstjerner, sånne klistremerker. Til slutt blei det egentlig bare klistremerkene jeg brydde meg om. 

Hvordan var prosessen å bli med i Göttemia? Hvordan gikk de fram for å få deg med?

Det var vel først Laurits som sa at Christer ikke kunne være med på en konsert, også lurte han på om ikke jeg ville være med å synge på et par låter. Så sa jeg at det gikk helt greit. Også spurte han en gang til. Også spurte han om jeg hadde lyst til å være med. Men jeg har en liten mistanke! Fordi først hadde jeg masa meg til å være med i soloprosjektet til Laurits, men jeg tror Laurits synes jeg er for dårlig til å være med der. Så tror jeg han synes litt synd på meg, for jeg blei så jævla gira. Så kanskje det er derfor jeg fikk bli med i Göttemia? Det kan hende.

Konspirasjonsteorier altså?

Ja, jeg har et par av de altså!

Det er bra med noen sånne. Det skaper bra banddrama. Min jobb her er jo å skape band-intriger med dette intervjuet!

Ja faen, så du kan ta over ja! Det var jo akkurat det jeg drev på med mellom Christer og Laurits det! Men vi må få ut Laurits nå! Det er han som er svulsten i bandet, haha!

Hvordan er det egentlig å komme inn som ny i bandet? Føler du deg godt mottatt?

Njæææ, jeg er kanskje femte hjul på vogna akkurat nå. Men det er jo ikke akkurat så jævlig krevende band å være med i føler jeg. Det er liksom ikke sånn det er på fotballtrening med en trener som roper "NÅ MÅ VI YTE MER!". Det er ikke så mye sånn. Litt "njaa, det går greit…." Kanskje treneren Laurits skulle vært litt strengere? Det er ikke det at han ikke viser disiplin, han er jo jævlig flink til å hjelpe til og sånn, og han er jo flink. Men jeg vet ikke… Jeg føler meg godt mottatt jeg!

Hvordan føler du det går nå? Mange mente jo på at det aldri ville gå å bytte ut Christer på vokal. Føler du at du har blitt den nye frontmannen, eller har Laurits tatt over den rollen?

Det er vel egentlig Ola som er frontmann nå. Vi har jo plassert han foran i midten nå. Men nei, det er vel en slags god dynamikk tror jeg…

Jeg har jo sett det ved tidligere anledning at dere stort sett står på rekke og rad, så det er ingen utprega frontmann lenger.

Nei, det er ikke det så mye mer. Jeg synes det er så jævlig kult når Laurits synger også. Jeg er jævlig glad for at det er litt sånn 50/50. Men jeg må jo stå og ta litt oppmerksomhet… Christer har jo coina så mange triks! Sånn som å løpe ut i publikum og surre de inn med mikrofonledninga. Det kan jo ikke jeg gjøre, så jeg må prøve å finne på mine egne ting og sånn!

Har du bevisst gått inn for å gå en helt annen retning enn Christer?

Ja, jeg kan ikke ta av meg skjorta for Christer var jo alltid i bar overkropp. Så jeg holder meg til singletter og sånn. Men ja, det er jo jævlig tett å være helt lik da. Blir som når KISS bytter ut Peter Criss, så kommer det en ny Catman liksom. Det er jo faen meg Peter Criss som er katten. Men nå er jo ikke Göttemia bare show da, det er musikk. For det fikk jeg høre at nå er det blitt større fokus på musikken. At med et nedtona sceneshow hørte man faktisk på musikken. Heheh, det er jo kanskje litt sant.

Hva sier folk da? Du sa jo at folk hadde nevnt dette med større fokus på musikken, men hva synes folk? Er de positive, eller møter du hard motgang?

Nei, jeg har ikke møtt noen motgang. Alle er jo positive, men er ikke det noe alle bare er da? "Åhhh, det var en fin tegning Kristoffer, er det en hund? Åja er det en båt ja, så fiiin!". Kanskje det er den høfligheten jeg får?

Folk ville vel ikke sagt det til trynet ditt, men tror du ikke du hadde merka det om folk var misfornøyd?

Joda, jeg ville vel kanskje det. Men hva synes jeg da? Jeg sitter jo på to stoler her, både som fan og nå som frontmann. Jeg vet ikke helt jeg altså. Det er greit synes jeg. Det er ikke Hank Von Helvete, men det funker. Sånn føler jeg kanskje at det er.

Ja, det er jo sant. Nå synes jeg det har vært en del band som er Göttemia-sfæren som har bytta vokalist. Man har jo Turboneger som har byttet fra Hank Von Helvete til Tony Sylvester, også har man jo The Good The Bad & The Zugly som har byttet vokalist til han fra Silver. Også kom jeg ikke på noen flere akkurat nå, men det var jo han i Against Me! Som byttet kjønn da. Det er jo nesten det samme. Er det i vinden å hive ut vokalisten?

Ja, virker kanskje som det har blitt litt populært, at vokalisten ikke er like hellig lenger. Men det er jo litt sånn frontmannsyndrom vet du. Du merker det sikkert selv også? Det sniker seg på. Litt sånn stormannsgalskap. Alle i bandet drikker kaffe, og jeg drikker te. Også masa de på meg om TONO-rettigheter og sånn. Men planen nå er jo å gjøre som The Stooges. Ved neste utgivelse blir det Ricky & Göttemia.

Apropos, hvordan ser du framtiden til Göttemia nå? Dere har jo nettopp gitt ut en EP, også har dere jo for så vidt et album med tidligere vokalist Christer som er på trappene. Forresten, er skiva skrinlagt?

Faen, jeg vil jo ha den skiva! Den er jo dritkul. Jeg tror bare de er litt treige på å få gjort ferdig coveret og sånn, men det er på vei. Jeg vil ha den fysisk altså, den er så jævlig tøff! Men det er jo jævlig typisk Göttemia da. Brått går det tre år også kommer en ny skive, også er det egentlig den gamle skiva med den gamle vokalisten.

Men framtidsplaner… Jeg har veldig lyst til å få laget en ordentlig musikkvideo. Det finnes jo en del videoer, men jeg har lyst til å få til en SKIKKELIG musikkvideo. Få tak i en Cadillac, noen liter griseblod, en campingvogn og noe dynamitt. DA skal vi faen meg få musikkvideo! Men det er min ambisjon i alle fall.

Ikke bare er du ny i bandet, men det har blitt ny dynamikk i bandet med blant annet synth som et nytt innslag. Hva føler du selv, både som fan og medlem?

Jeg har alltid vært fan av synth, og jeg føler at synth passer inn overalt. Men akkurat her var det å balansere på en fin linje ass. Du vil jo ikke høre tydelig at det er en synth, men at det er noe. Så det har jo vært eksperimentering med forskjellige effektpedaler og sånn. Jeg syns det funker ganske bra, det er bare å sørge for at det ikke stikker seg så jævlig langt fram i miksen. Det er mer sånn at man vet det er en synth der hvis man vet hva man skal høre etter. Også er det jævlig greit å ha noe å drive på med når jeg ikke synger også. Er så jævlig teit å bare stå der.

De nye låtene, hvor involvert har du vært i låtskriveprosessen der?

Ikke en dritt! Skiva var ferdig, og vi gikk i studio tre uker etter at jeg ble med i Göttemia. Så jeg var helt "Åååja, vi skal gjøre det med en gang ja!". Jeg var med å skrive tekster på en låt tror jeg? 

Jeg har hørt enda en ny låt jeg, som er nyere enn denne EPen. Den ble spilt inn sammen med de coverlåtene av Lucky Malice?

Jaaa, men den ble jo selvfølgelig spilt inn mens jeg ikke var der. Så jeg har ikke hørt den så mye sjøl. Jeg tror de andre skriver låter mens jeg bare sitter på sofaen eller noe sånn. Jeg er litt usikker, så jeg bare kommer og spør hvilke toner det går i. Også blir jeg fortalt det, også spør jeg en gang til. Den fjerde gangen jeg spør, begynner jeg å skrive det ned sånn at jeg kan være med å spille. Sånn er det når man ikke følger med nok på kulturskolen! Fikk ikke nok stjerner i boka tydeligvis! Eller tror kanskje jeg blei lurt av de stjernene, trodde jeg var bedre enn jeg egentlig er.

Nå skal dere jo på turné, men du har vel ikke vært med på Europaturné før? Hva er forventningene?

Jeg har jo fått meg kjæreste, så som nyforelska gruer jeg meg noe jævlig! Hun er ikke her i dag, og jeg har ikke klart å spise i dag for jeg savner henne. Gruer meg som faen! Det er bare sommerfugler om dagen. Jeg er jo litt nervøs for at jeg skal skape dårlig stemning fordi jeg har så hjemlengsel. Det er så jævlig typisk at når man har det helt perfekt så er det ett eller annet som fucker opp. Sånn er det hele livet. Alt jeg tar i får jeg aldri nyte, fordi det kommer noe i veien! Men det blir sikkert artig å møte en masse Blitz-typer, sove dårlig i bilen, være jævlig fyllesjuk, spille GameBoy i bilen. Men det blir sikkert jævlig gøy å se andre band også. Se hva polske Göttemia og polske FORK er. Blir sikkert gøy!

Dere har jo fått ut EPen nå og dere skal på den årlige turen til Tyskland og Øst-Europa. Hva skjer etter det?

Jeg har lyst til å få til noen festivaler i sommer. For da får jeg gratis inngang vet du! Det der er jo litt av frontmannsyndromet vet du, har jo faen aldri spenn. Så det hadde vært kult å få spilt på en masse festivaler i sommer. I bunn og grunn bare spille jævlig mye så jeg kan sitte på sofaen med god samvittighet dagen etter.

Hva er ditt favorittminne med Göttemia? Det kan også være opp til nå som du er med i Göttemia

Jeg husker de hadde en sånn gammel van som de kjørte rundt i. Jeg var sånn 16 år, og vi hadde spilt sammen med de med ROAR. Også kjørte de, også ser vi bare det ene hjulet triller forbi på bilen. Det var jævlig moro! Hjulet hadde bare falt av i en rundkjøring og trilla forbi

NEI NEI NEI! Nå kom jeg på beste minne! Da de spilte i Røros!! Med Hellraizer Bob, tidenes fyr! Jeg var bare med opp for å bli med på tur. Det var oppå hytta til Bob, og det var masse hjemmebrent, tjall og alt mulig rart. Jeg spør om noen har noe å by på, også snur alle seg og gir meg hva enn jeg vil ha. Også var det konsert i stua, noe som var helt perfekt for meg, for jeg kunne bare sitte i sofaen og se på konsert. Det er jo drømmen! Finnes ikke bedre! Og bandet til Hellraizer Bob husker jeg også var jævlig bra, for de starta konserten med å covre GG Allin. Det var tider.

Jeg liker sånn avslutsningsvis å spørre om musikktips. Har du noen tips til ting som bør sjekkes ut?

Det jeg hører mest på om dagen er Townes Van Sandt som jeg anbefaler på det sterkeste. Countryartisten.

Jeg vet ikke om jeg skal gi en shout-out til noe venneband eller noe jeg? Nei, jeg driter i det… Nei, faen ta å sjekk ut svenske Affordable Hybrid. De som er på Super Best Friends utgivelsen som Göttemia også er på. Det er jævlig fett.

Hva hører du mest på av musikk?

Jeg hører på alt! Det går fra punk til psytrance. Jeg var faktisk en uke på psytrancefestival i fjor. Dansa en uke i strekk! Helt baluba! Helt sjukt! Masse psykadeliske damer overalt med strobelys og greier. Hvis du tror punk og black metal er galskap? Fy faen, da bør man sjekke ut psytrance! Titusen mennesker som tramper i takt, med en jævla helekopterbass. Jeg er faen meg ikke den samma personen etter det der

Synes du jeg er pen?

Ja! Som faen ass!

Da er jeg ferdig, med mindre du har noe på hjertet?

Nei, faen jeg har ingenting på hjertet. Nå skal jeg ringe dama mi!

- HERPESGUNNAR vs. Ricky Danger

Musikktips/anmeldelse: FORK - 1890 Antislum

FORK - 1890 Antislum

Dette er en skive jeg burde ha skrevet om for lengst, men som man sier; bedre seint enn aldri. Dette er melodisk punk med røtter i emo, skatepunk og heavy metal. Perfekt for å sette en mørk demper på den lyse våren

FORK er et Østfoldband med tilhørighet i den fantastiske labelen Tonehjulet Kräftpest. Bandet kommer nærmere bestemt fra Rakkestad, og har holdt det gående siden 2003. Det har tatt de ti år før de har funnet formen og sounden jeg føler de har lett etter. For jeg må være ærlig og si at jeg aldri var noen kjempefan av FORK. De har gitt ut to album før. Nemlig Harlekin i 2008 og The Reverend i 2011. På disse to utgivelsene var de fire personer, og de spilte beint fram skatepunk. Jeg synes det var kult, men det var aldri noe som virkelig fanget oppmerksomheten min der. Det var først da de ble en trio og spilte inn 1890 Antislum i 2013 at jeg følte de fant sounden som virkelig traff meg.


LAST NED/KJØP/LYTT TIL ALBUMET HER:
https://kraftpest.bandcamp.com/album/1890-antislum
(det ligger også ute på Spotify, Wimp, iTunes, eller hva enn du måtte bruke)

Bandet har gått voldsomt under radaren, noe som for meg er veldig merkelig. For det første har de turnert med Göttemia i alle år, de har turnert hele det jævla europeiske kontinentet, og de er kanskje hva man kan regne som en "supergruppe". Bandet består av brødrene Nymo. Knut Oscar spiller bass i Oslo Ess og OnklP & De Fjerne Slektningene, og lillebror Magnus spiller trommer i alt som er, men Aarabrot er verdt å nevne. Ikke-bror Kim Trøbråten spiller i bandet Freedumb på si. Likevel har FORK fått så lite oppmerksomhet som de har fått. Skylda kan man jo selvsagt legge litt på bandet selv, som ikke er spesielt ivrige på promoteringsfronten. En enda større del av skylda kan man legge på at bandet valgte å silketrykke coveret til skiva, noe de fant ut var jævlig pes. Selv måtte jeg få en skive uten cover.

For meg er 1890 Antislum et realt mesterverk. De har gått fra ganske rettfram skatepunk til noe helt eget. Det låter som melodisk punk med røtter i tidlig 90-talls emo, noe skatepunk, samt referanser til heavy metal à la Iron Maiden. De har også gått fra engelske tekster til utelukkende norsk, noe jeg synes de klær svært godt. 1890 er postnummeret til Rakkestad, og man kan på mange måter si at albumet handler om Rakkestad. Man får en slags klaustrofobisk og mørk følelse av å være fanget ute på landet. Tekstene er mørke, og melodien er tung og melankolsk. Veldig basstunge greier. Det som også er jævlig spesielt med FORK er det at trommis Magnus Nymo også er vokalist. Live er det dritkult å se. Noen ganger spiller de også med Kenneth Kapstad på et annet trommesett. Har du muligheten til å oppleve det live bør du droppe alt du har i henda. Det er faen meg magisk.

Tittelsporet som åpner skiva åpner med en jævlig skurrete fuzzgitar som lager noe ubestemmelig bråk før trommer og bass kicker inn og de starter noe som kan minne litt om et beintøft Iron Maiden-riff. Da jeg spurte bandet kunne de fortelle at i Rakkestad var det mange "slumme" mennesker. Rånere, rasister, bygdetullinger, og lignende som man finner på små avsidesliggende plasser. FORK derimot er "antislum". De er motvekten til dette, og de er en egen gjeng med outcasts. "... At hele jorda er et høl og vi har vårt hjørne". I refrenget ropes det "1890 ANTISLUM!" og man klarer nesten ikke la være å rope med. Det er nesten på grensa til cheezy, men akkurat innafor. Skiva går over i låt nummer to som er min soleklare favoritt. Den er litt mer downtempo, men desto mørkere. Låta heter Ingen Nåde og utspiller seg i en skolegård. Noe fryktelig skal skje. Protagonisten skal få juling, og det er en slags dommedagsfølelse over det hele. Samtidig drar man paralleller til voksenverden og mørke ting som skjer. Refrenget forteller dystert at "Ja, jeg vet det kommer, og jeg vet jeg snart skal dø. Her er storefri, og her er ingen nåde". Man ser brått tilbake på det man har tenkt var en ganske fin barndom, men så blir den så jævlig dyster likevel. Det er hva den låta gjør med meg.

Jeg tror det blir litt langt å skrive en "track-by-track"-anmeldelse av skiva, og jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese det, men jeg skal ramse opp noen høydepunkter. Låtene er dystre, og de tar for seg veldig angstfylte temaer. Det er en veldig mørk vibb over hele skiva. Noe som gjør plata jævlig kul er at de har med gjestevokalister fra Tonehjulet med på flere låter. Laurits fra Göttemia og Karine fra Lucky Malice gjør en jævlig mesterlig jobb. Et gjentakende tema er dop og angst. De har også en hel låt som omhandler temaet, nemlig Dop Og Alkohol. Mot slutten er det også en hyllest til Iron Maiden i låta Enke Av Jern. Skiva avsluttes av låta Smaaland som også handler om Rakkestad. Det er en mektig avslutning som er veldig emosjonell. For meg er åpningen på mange måter det å være fanget på en liten plass, mens avslutningslåta handler om det å endelig komme seg ut. "Kan dere høre meg? Vi skal gå hver vår vei fra nå". Det er den melankolske følelsen av å forlate et sted man er så tilknyttet, men samtidig litt preget av optimismen av å starte noe nytt. En perfekt avslutning på dette melankolske mesterverket.

Og vet dere hva det beste er? FORK jobber med sitt fjerde studioalbum akkurat nå, og etter det jeg har hørt fortsetter de i samme gate. Det blir jævlig fett. Hvis du ikke klarer å vente til den tid, vil jeg anbefale å sjekke ut Magnus Nymo sitt andre prosjekt, REGN med albumet Mareritt som nettopp har sluppet. Det er et minst like mørkt og angstfylt konseptalbum om angst, panikkanfall og mareritt.
Lytt her: https://soundcloud.com/regnband/sets/mareritt

Følg også FORK på Facebook for å få med deg siste oppdateringer:
https://www.facebook.com/forklore

- HERPESGUNNAR

Singel og "selvpromotering" - Moose Empire

Det første må bli først; I'M BACK BITCHES! Prokrastinering og mangel på motivasjon har ført til en tre måneder lang pause. Jeg begynner simpelt, så jeg begynner med å promotere noe jeg ikke er en del av, men har vært med på å gi ut. Gi plass for gullgutta i Moose Empire

Jeg driver et plateselskap sammen med en haug med venner. Det går under navnet Hoppla Hesten, og vi har holdt det gående i fire år nå. Moose Empire er blant banda vi har i stallen vår. De har holdt det gående i mange år, men har aldri fått rotet seg til å gi ut noe ordentlig. Men nå kommer det faen meg en debutskive fra denne herlige dysfunksjonelle gjengen.

Forrige måned kom singelen Dance Your Feet Off. Tittelen legger ikke skjul på noe. Dette er en høyst dansbar låt. Garasjerock møter pop-punk, med høy orgelføring og mye "ohh baby". En jævlig feit og drivende bassgang som ligger på høyde med bassdrevne danselåter man kan høre på byen. Likhetene slutter dog der. Lyden låter herlig skranglete uten at det nødvendigvis låter som en demo. Låtene er nemlig spilt inn og produsert av bandet selv i deres eget studio i skogen. Det låter skranglete på den gode måten. Den måten som sier "fuck you" til finpolert rock.

Hør låta her:


Den andre singelen de har sluppet heter Kuleste Kidza På Skolen. Låta handler rett og slett om å være de kuleste kidza på skolen, og er en bra tongue-in-cheek låt. Den passer imaget til Moose Empire perfekt. Et ungt band for et ungt publikum. Som Simen Følstad en gang uttalte: "Dette er det perfekte UKM-bandet". Der hvor Dance Your Feet Off er en energisk låt som bare får deg til å ville danse vilt, er Kuleste Kidza en langt mer downtempo låt. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en ballade, men det er ikke langt unna. Verset er nummeret inntil en ballade, men refrenget kommer eksplosivt inn og proklamerer at "vi kan bli de kuleste kidza på skolen".

Hør låta her:


Jeg har selvfølgelig fått tilgang til albumet for lenge siden, og jeg har hørt igjennom det veldig mange ganger. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å få herligheten på vinyl. Låtene som er lagt ut så langt er godt representative for hele albumet. Det er høy orgelføring, høyt tempo og mye energi. Gutta leverer en helvetes debutskive her, og hvis oppmerksomheten uteblir er folk bare for tette i hodet til å forstå hva det er de får servert.

Sørg for å få med deg dette bandet live, for en ting er magien på skiva, men live er de et kapittel for seg selv. De er på den riktige siden av dysfunksjonell. Det er det morsomste og den mest høy-oktave konserten man kan være med på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det er en opplevelse. Det er som å se et pop-punkband som har heftig omgang med garasjerock, også atpåtil kommer kirkeorgelet inn i bygningen og begynner å skrike. Det er som å få et spark av pop rett i fjeset, og man kan ikke annet enn å le og kose seg. Anbefales på det sterkeste.

- HERPESGUNNAR

Musikkåret 2014

Dagen er her. Året er snart omme, og alle sider kommer med sine topplister for året. En kompis mente på at dette året har vært katastrofe for musikk, så jeg måtte motbevise dette for meg selv. 2014 har vært bra, og her er noen av mine høydepunkter

Dette er følgelig album som jeg synes har vært stas. Hva andre har likt dette året er irrelevant. Listen er i tilfeldig rekkefølge. Jeg skriver kort om hver skive, og under finner du en rekke lenker for å lytte til skiva. Jeg orket ikke prøve å embede noe, for det er et sant helvete. Jeg regner med at de fleste har Spotify, men føyer også med Wimp for de som bruker det, og Youtube/Bandcamp til de som ikke er på noen streamingplattformer.

Tony Molina - Dissed & Dismissed

Denne skiva har jeg skrevet noen velvalgte ord om tidligere. Dette er faen meg årets høydepunkt. Skiva er 12 minutter fylt til randen med fengende fuzzpop. Hver låt klokker inn på rundt ett minutt og består av et slags vers, refreng og solo før låta er ferdig. Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Skiva er magisk og må oppleves.

Les mer om den her: 

http://www.herpesgunnar.net/2014/11/musikktips-tony-molina-dissed-and.html

Lytt:      Youtube      Spotify        Wimp      Bandcamp 

Have A Nice Life - The Unnatural World

Have A Nice Life kommer her med oppfølgeren til den fantastiske debutskiva Deathconsciousness. Jeg anbefaler på det absolutt sterkeste alle å høre den skiva. For meg er ikke oppfølgeren like bra. Det er vanskelig å toppe et slikt mesterverk de allerede hadde laget, men det betyr på ingen måte at ikke dette er sinnsykt bra! Have A Nice Life er et gloomy post-punk band som inkorporerer elementer av shoegaze, ambient, drone, black metal, og industrial . Alt de har er trist som faen, og sjeleknusende. For meg er denne skiva kanskje lettere tilgjengelig enn debutskiva. Den er litt mer "upbeat" i den grad man kan kalle det for det. Den er også lettere tilgjengelig å få tak i, for da Deathconsciousness kom ut forsvant alle eksemplarene av skiva som kun var trykket på vinyl. Dette førte til at skiva kosta flere tusen kroner, og var meget ettertraktet. Nå har de heldigvis tatt til vettet og laget nye opplag og gitt ut musikken digitalt også.

Vær så snill, sjekk også ut Deathconsciousness! 

Lytt:    Youtube      Spotify      Wimp      Bandcamp

Dark Times - Give

Denne skiva har jeg faktisk dårlig samvittighet for at jeg ikke har rukket å skrive om før. Faen så bra den er! Jeg oppdaget Dark Times da de ga ut EPen Girl Hate (anbefales også på det sterkeste), og de fikk 0% i en anmeldelse i Hissig. Anmelderen mente de var som Ramones etter å ha sniffa lim, og at de kun var kjente fordi de var jenter. Folk blei jo selvfølgelig forbanna, men en ting er sikkert; det var jævlig bra PR. Med Give gir trioen ut sitt debutalbum. Det er fengende som faen, og hakket mer tilgjengelig/poppete enn tidligere utgivelser. Det er punk i et moderne format. Simple riff som går langt inn i hjernebarken, den sinna vokalen, trommer som driver spetakkelet endeløst fremover. Det er nydelig! Favoritten er tittellåta som har et bassriff som er så helvetes bra. Det jeg liker så godt er at Dark Times viser at de ikke bare er et EP-band, de er i stand til å lage en fullengder, og de passer veldig godt til det. Midt i skiva kommer det noen litt roligere låter, som man nesten kan dra så langt som å kalle ballader. I alle fall hvis man sammenligner det med det andre på skiva. 

Lytt:    Bandcamp        Spotify          Wimp

Behemoth - The Satanist

Dette er hva jeg vil kalle black metal for folk som kanskje ikke er så fan av black metal fra før. Jeg får sikkert en kommentar eller to om at det er fordi dette er blackened metal og ikke black metal, og da sier jeg fuck dere. Er det sinna som faen, satanistiske tekster og dobbeltpedal på trommene så er det black metal i min bok. Skiva begynner sakte med et mørkt riff. Sint som faen. Det som gjør denne skiva litt lettere tilgjengelig enn mye annen black metal er kanskje det at den ikke begynner så sinsykt hardt rett på. Man blir varmet opp til hva som kommer, litt som å penetrere anus. Det er også vokalharmonier, synth og trompet med i lydbildet. Den er rolig, hard som faen, og tidvis pompøs. Skiva er en flott hyllest til djevelen. Den er mørk som faen, men også akkurat passe hørbar slik at den duger til hverdags og fest.

Lytt:    Youtube           Spotify           Wimp    

Andrew Jackson Jihad - Christmas Island

Andrew Jackson Jihad er mitt yndlingsband, og det må sies at jeg gledet meg som en liten unge til denne utgivelsen. Min umiddelbare reaksjon var litt skuffelse, men albumet har vokst voldsomt på meg. Albumet er på ingen måte en favoritt i deres diskografi, men det er et jævlig bra album. Dette albumet marker på mange måter et gjennombrudd. Dette er det første albumet de har gitt ut på en større label, og det er også det albumet som har oppnådd størst kommersiell suksess. Det første som merkes med albumet er at de føles mye mer som et band enn tidligere. Det er utstrakt bruk av strykere og keyboard, sammen med gitar, bass og trommer. Det er finpolert, men samtidig er det masse fuzz over hele. Albumet er veldig variert, og har låter som minner veldig om tidligere utgivelser, men de har også låter som er mer eksperimentelt enn tidligere. Et eksempel er låta Coffin Dance som er drevet av keyboard og cello. Den er veldig downtempo og nydelig. Alt i alt er Christmas Island et variert og solid album som viser hvordan et band kan utvikle seg fra en akustisk duo, til punkband også til et alternativ rockeband.

Sjekk også ut intervjuet jeg gjorde med frontmann Sean Bonnette:

http://www.herpesgunnar.net/2014/10/interview-with-sean-bonnette-andrew.html

Lytt:      Youtube      Spotify      Wimp        Bandcamp

OFF! - Wasted Years

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne utgivelsen. Det låter som OFF! og det låter fett som faen. OFF! er det man kan kalle etterlevningene etter Black Flag og Circle Jerks. Det er beint fram punk, simpelt, kjapt og aggressivt. Det som er annerledes med denne skiva er hvor mørk den føles. Skiva heter jo tross alt Wasted Years og låtene på skiva er omtrentlig like hyggelige. Det er ingen låter som er spesielt up-beat på noen måte. Det er ingen låter som gir meg lyst til å feste, eller lignende slik som det var ved tidligere utgivelser. Denne gir meg mest lyst til å knuse noe. Finne fram skateboardet og brekke alle bein i kroppen. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Det skal også taes med at skiva virker langt bedre produsert enn forrige album. Dette på tross av at alt er spilt inn live i en åtte spors båndopptaker.

Lytt:     Youtube      Spotify       Wimp         Hjemmeside

Eurovisjonen - Eurovisjonen EP

Dette er en norsk perle som kom ut fra ingensteds. Ettersom jeg har forstått er dette et NISS-prosjekt. Konseptet her er simpelt og perfekt: De covrer gamle norske Melodi Grand Prix låter. Det minner litt om norges svar på Me First And The Gimme Gimmes. Her covres slagerne Aldri I Livet, Voi Voi, Du Ber Meg Om Evighet og Do-re-mi. Grand Prix-låter har aldri låt så bra som det her. Alt er pakket inn i jævlig fengende pop-punk. Bandet har gjort en god jobb i sine tolkninger. Om dette var et prosjekt som startet og sluttet med denne EPen er jeg ikke sikker på, men jeg håper virkelig at de gir ut mer!

Lytt:              Spotify                       Wimp

Nothing - Guilty Of Everything

Denne skiva tok meg uten tvil med storm. Jeg oppdaget den riktignok ikke før i november, men bedre seint enn aldri. Skiva er vakker. Det er shoegaze som møter tyngre rock. Albumet er en slags forsoning for frontmann Dominic Palermo som satt inne etter å ha knivstikket en fyr under en slåsskamp. Han vil endre livet sitt, og Guilty Of Everything er denne endringen han er ute etter. Albumet er vakkert, følelsesladd, kraftig, men samtidig ambient og litt flytende. Det er noe helt spesielt med den effekttunge gitaren som møter den sarte vokalen. 

Sjekk ut hva jeg har skrevet tidligere:

http://www.herpesgunnar.net/2014/11/musikktips-nothing-guilty-of-everything.html

Lytt:      Spotify            Wimp           Bandcamp

The Dogs - The Tears Are Voodoo

Garasjerockbonanza! Dette er etter min mening det beste Kristopher Schau noensinne har drevet med. Bandet består av en gjeng godt etablerte oslomusikere. The Dogs er på ingen måte revolusjonerende, men det er så jævlig gjennomført at det uten tvil burde bli en av de største rockebanda i Norge innen kort tid. Det er fuzzete garasjerock drevet av gitar og farfisaorgel. Schau skriver dritbra tekster, og vokalen hans passer perfekt til dette prosjektet. Med resterende bandmedlemmer på backingvokal låter det konge. Ryktene skulle ha det til at dette albumet ble spilt inn live, og at det var rein flaks at de blei så bra som det ble. Har du mulighet til å se disse rakkerne live så anbefales det på det sterkeste. Fy faen for et show!

Lytt:    Youtube       Spotify          Wimp

Protomartyr - Under Color Of Official Right

Jævlig bra postpunk. Skikkelig bassdrevet som postpunk ofte er. Vokalen er litt sånn "jeg gir faen", og det liker jeg skikkelig godt. Tekstene er også dritbra. Vokalisten har en tendens til å stå med sigg og et glass whiskey i hånda mens de spiller. Han virker som en vittig og gløgg type, og tekstene gir meg ikke inntrykk av at jeg tar feil. Låtene er som nevnt veldig bassdrevne, og det er en dyp bass som holder låtene på plass. Gitaren derimot låter ikke så veldig stereotypisk postpunkete ut. Det er mye fuzz, og gitaren spiller også mye rytme sammen med bassen. Trommisen spiller mye på tammer og skarptromme noe som gir den veldig åpne og dype sounden. Skiva kom ut fra det blå for min del, og den kan ha gått under radaren for mange. Anbefales

Lytt:     Youtube          Spotify            Wimp      

Swans - To Be Kind 

For mange er dette årets album. Det er også høyt oppe på min liste, men jeg vurderte litt å unnlate skiva på denne lista. Ikke fordi jeg ikke synes skiva er fet, men nettopp fordi jeg synes den er så umenneskelig fet. Jeg klarer ikke helt finne ord for å beskrive den. Jeg tar heller den feige løsningen også sier jeg absolutt ikke en dritt om skiva. Jeg tar heller og linker til en anmeldelse som ble skrevet av en annen person i denne husholdningen, fordi hun har allerede skrevet det så jævlig bra. 

Les anmeldelsen her:

http://www.musikknyheter.no/anmeldelser/13230/Swans.html

Lytt:            Spotify           Wimp

JEFF The Brotherhood - Dig The Classics

Helvete, nå er jeg oppe i to coverskiver på denne lista. Jaja. Denne er fet som faen, og jeg gleder meg til JEFF The Brotherhood slipper nytt album på nyåret. Dette var på mange måter som ventebrødet man får på restaurant. Fett som faen, men tilfredstiller ikke nødvendigvis min sult. Skiva er råbra, og det låter som JEFF The Brotherhood pleier å gjøre. Det er seigt og tungt, med bare gitar og trommer. De covrer blant annet Pixies og My Bloody Valentine. Jeg liker veldig godt at de ikke går i fella med å gjøre veldig uoriginale coverlåter. Yndlingslåta mi på skiva er Cujo-coveret av Colleen Green. Det er også jævlig imponerende hvor bra de har fått til My Bloody Valentine coveret, for det er det ikke mange som prøver på og slipper unna i god behold. Fuzzete, og dritbra. Anbefales som en lett oppvarming til skiva deres som kommer på nyåret en gang.

Lytt:      Stream       Spotify       Wimp

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

Endelig kom Torgeir Waldemar med debutskiva si. Etter å ha sluppet en helt vill EP i 2012 kom han endelig med en etterlengtet debut. Jeg oppdaget denne karen først på Rassisme, Youtubeserien til Kristopher Schau. Der fikk han Kristopher til å gråte etter å ha spilt låta. Torgeir Waldemar spiller norsk country på sitt beste. Han synger mye om hvordan det er å vokse opp med en kultlignende kristen familie, og hvordan det er å skille løgn fra sannhet, og fortsatt være kristen. Det er personlig og trist. Albumet er langt mer gjennomført enn EPen som var mer lo-fi. Nå har han fått med seg en hel haug med musikere, og det kler ham veldig. Hvis du vil høre country sånn som det skal være; nemlig sippete og trist som faen, så er dette skiva for deg. 

Lytt:       Youtube       Spotify      Wimp

Lista kunne nok vært jævlig mye lengre enn dette. Men det har seg slik at jeg får gjester, og jeg er lat. Her kommer istedenfor en liste med utgivelser som jeg mener var et høydepunkt i år.

Andre utgivelser som er verdt å nevne:

Fucked Up - Glass Boys

Against Me! - Transgender Dysphoria Blues

Årabrot - I Modi

Haraball - Half Tux

Barren Womb - The Sun's Not Yellow, It's Chicken

Göttemia - Style (singel)

Onkl P & De Fjerne Slektningene - S/E

Onkl P & De Fjerne Slektningene - Slekta II

Me First And The Gimme Gimmes - Are We Not Men? We Are Diva!

Red Headed Sluts - People With Faces

Perfect Pussy - Say Yes To Love

Kosmischer Läufer - The Secret Cosmic Music of the East German Olympic Program 1972-83 vol. 2

Motorpsycho - Behind The Sun

The Electric Mountain - S/E

Kommunalt Svømmeanlegg - Grus

CJ Ramone - Last Chance To Die

Norsk Råkk - Panoramaskrik

Michael Cera - True Dat

Diarrhea Planet - Aliens In The Outfield

Christian Fitness - I Am Afraid Of Everything That Isn't Me
Sia - 1000 Forms Of Fears
Jesus Fucking Christ – Homophobia Is Like Totally Gay

Hva var årets musikalske høydepunkter for deg? Er det noe du mener jeg har glemt eller gått glipp av?

GODT NYTT ÅR!

-HERPESGUNNAR