Konsert: Swans + Deathprod, Rockefeller Oslo

Jeg dro for å se Swans på Rockefeller. Jeg forventet meg noe høyt, langt og forhåpentligvis veldig fett. Jeg ble ikke skuffet.

Skrev dette innlegget ferdig før Blogger bestemte seg for å klikke og slette hele greia. Dette er forsøk nummer to, som sikkert ikke blir like bra.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært noe spesielt opptatt av Swans før de ga ut albumet To Be Kind. Albumet ble mitt møte med Swans, og det er slett ikke noe dårlig møte. Albumet har høstet strålende kritikk over hele rekka, og står nok som ett av årets beste album. Hvis du ikke har hørt det enda vil jeg anbefale deg på det sterkeste å gjøre det. Les også denne anmeldelsen av skiva:
http://www.musikknyheter.no/anmeldelser/13230/Swans.html

Etter å ha hørt skiva, og etter litt gruppepress fra mine venner endte jeg med å kjøpe billett til konserten. På forhånd holdt jeg forventningene litt lave, da jeg hadde hørt rykter om (og sett på Youtube) for sprø Michael Gira kan være. Jeg følte derfor at denne konserten kunne slå begge veier. Den kunne være dødsbra, eller den kunne være "too far out". Jeg satset på sistnevnte slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Forventningene mine var at det skulle bli høyt, langt og forhåpentligvis ganske så kult. Det første vi så da vi gikk inn i lokalene var mange små lapper hvor det stod "vi oppfordrer til bruk av ørepropper her i dag, da det kan til tider bli veldig høy lyd under konsertavviklingen". Jeg følte forventningen min var innfridd allerede.

Først ut for kvelden var Helge Sten, bedre kjent som Deathprod. En norsk musiker og produsent som har jobbet med Motorpsycho. Han lager musikk i ambient, jazz og støy land. Han åpner, og det er høyt. Det er repeterende og støyete ambient. Illevarslende, som en alarm av støy som varsler hva vi har i vente. Før første låt har fadet ut er det en fyr ved siden av meg som roper "BRAVOOOO!!!!", mens han klapper for seg selv. Det var så flaut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, samtidig som jeg sleit med å ikke bryte ut i høy latter. Jeg fikk panikk og vurderte et øyeblikk å klappe med ham, for at det ikke skulle bli så flaut. Alle snudde seg rundt for å se på idioten som stod og klappet, så blei låta slutt og alle andre klappet. Neste låt begynner. Jeg er litt ambivalent til hele greia egentlig. Jeg liker greia veldig godt, men på en annen side virker det bare som han trykker på play, spiller en loop som bare går jævlig høyt og det er det. Mest av alt følte jeg for å sitte på en stol og se på. Fyren ved siden av meg tar bilde med blitz, og alle snur seg igjen. Idiot. Ny låt, og denne gangen mer melodiøst. Det låter som noe slags undervannspop. Scenelyset slo meg også som veldig bra. Jeg pleier å hate scenelys, jeg føler at en vanlig bordlampe burde holdt. Men dette var faktisk veldig bra. Siste låt er nesten som en flyalarm. Det låter som dommedag. Perfekt før Swans tenkte jeg, og jeg håpet litt at det skulle gå rett over i dem.

Det gjorde det heldigvis ikke, for det gikk over til pausemusikk. De spilte 30-60 talls amerikana, og det var en så bizarr kontrast, noe som var nydelig. Musikken fades ut, og Swans begynner å innta scena. Ført fyren på perkusjon. Han begynner å denge på en jævlig stor gong. Så etter noen minutter kommer trommisen ut, som begynner å slå på tammene sine. Så kommer resten av bandet ut, og de spiller en nærmest endeløs og fengslende jam. Det er jævlig høyt, og jeg tar en titt på decibelmåleren på miksebordet som konstant er på rødt. På tross av at det var veldig høyt føltes det egentlig ikke så høyt, fordi det var et så luftig lydbilde. Det var litt som et band som spilte rolig ambient, bare jævlig høyt. Det er nå brått mange idioter som tar bilde med blitz. Jeg var nesten sikker på at Michael Gira kom til å klikke når som helst, men det gjorde han ikke. Det gikk riktignok nesten en time før han sa noe som helst til publikum, og det var et mumlende "thank you". Det tar drøyt en time til før han snakker til publikum igjen, og denne gangen også noen få ord.

Det er kompromissløst. Det føles som om jeg blir satt på prøve mellom hver låt, med tilsynelatende endeløse jams. De er fengslende og brutale. Fantastiske å høre på. Men jeg blir veldig fort utmattet. Jeg merket at jeg ble helt ødelagt i både bein og rygg, og jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg har da vært på konsert før. Kanskje var det fordi det var så "rolig"? Mest av alt skulle jeg bare ønske jeg hadde en stol, og at jeg kunne nyte konserten sittende. Midt i publikum er det en fyr som tripper på syre, og han har armene i en posisjon gjennom hele konserten; nemlig opp. Det faller noe papirliknende fra taket i nye og ne, og jeg undrer på om det var syre. Mest sannsynligvis ikke, men man vet jo aldri med Michael Gira. Hele konserten er dødsbra. Det er høyt, hardt, ømfintlig, vakkert, brutalt. Alt på en gang. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive konserten en gang. En start er å høre på To Be Kind. Jeg får litt de samme følelsene av å høre på det. De klarte å overføre alle disse følelsene over i en livesetting. Det var veldig intenst. Vi måtte riktignok gå etter to timer, og da hadde de nok ytterligere en halvtime igjen. Jeg røsket med meg To Be Kind på vinyl fra merchboden og var litt bitter over at vi måtte gå tidlig. Fuck NSB. På vei til toget dro jeg også med meg en plakat fra gata. Fin som faen. Alt i alt var det en jævlig bra konsert.

Hør Oxygen fra To Be Kind her:


- HERPESGUNNAR

Musikktips: Nothing - Guilty of Everything

Shoegaze er tilbake for fullt, men nå i nye former. Nothing sin tolkning av den er fantastisk, og alle burde sjekke ut dette albumet

Hvis du først skal lese det jeg har skrevet, tror jeg det er en fordel å vite hva shoegaze er for noe. Hvis du aldri har hørt om shoegaze så er det på tide å utforske det nå. Betegnelsen shoegaze kom fra band som brukte så jævlig mange effektpedaler at de bare ble stående og stirre ned på skoa sine. Sjangeren begynte på 80-tallet, og var relativt stor helt fram til 90-tallet før den begynte å ebbe litt av. Shoegaze låter veldig drømmende, og litt flytende. Vokalen er gjerne litt ambient, og det blir brukt mange effekter på gitaren som ofte er drivende element i låtene. Hvis du ikke har ført shoegaze før, anbefaler jeg å begynne med Loveless av My Bloody Valentine. Gjør det. Nå.

Nothing ble dannet av frontmann Dominic Palermo, som tidligere spilte i hardcorebandet Horror Show. Palermo har hatt et trøblete liv, som ble toppet med at han knivstakk en fyr i et slagsmål. Palermo sonet to år for drapsforsøk. Etter å ha sonet to år ante han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han forstod at han ikke kunne fortsette med det voldelige livet han har levd, og han brukte noen år på å finne seg selv. Det var gjennom dette at Nothing ble dannet. Palermo prøver her å formidle hvor vakkert, men også håpløst det er å vokse opp med en trøblete bakgrunn. Guilty of Everything er på mange måter et oppgjør med frontmann Palermo sitt tidligere liv. Han er skyldig for alt han har gjort, og det ønsker han å formidle gjennom denne skiva.

Dominic Palermo har brukt sin forkjærlighet for shoegaze, og da særlig albumet Loveless. Nothing sin musikk er langt hardere enn hva noe annet shoegazeband har spilt. Det later til å ha blitt populært å bygge videre på shoegazesjangeren, og for ikke lenge siden oppstod sjangeren blackgaze, en slags blanding mellom black metal og shoegaze. Bandet Deafheaven ble kjent for sitt black metal/shoegaze-uttrykk på albumet Sunbather. Dette albumet derimot er ikke i nærheten av så hardt. Jeg føler det som en slags blanding av shoegaze, post-punk og emo (da sikter jeg selvfølgelig til 90-talls emotional hardcore alá Fugazi og ikke "emo" alá My Chemical Romance). Det låter hardt, men aldri hardcore hardt. Vokalen er ambient, men den forsvinner ikke så mye at man ikke kan høre ordene som blir sunget. Gitaren er drivene, den er hard med mye overdrive, men den er også spaced out som shoegaze pleier å være.

Jeg oppdaget de nettopp, men jeg føler allerede nå at dette kan bli ett av årets høydepunkter for meg. Det er drømmende, mørkt, håpefullt, dystert, hardt, mykt. Det føles perfekt for en mørk høstkveld, og jeg anbefaler alle å sjekke det ut.

Og bare for å få det sagt: Jeg elsker bandnavnet, tittelen på skiva, omslaget, og det generelle imaget til bandet. Det er noe poetisk over det, og veldig dystert.

Edit: Fant selvfølgelig ut at de spilte i Norge forrige uke. Det er den verste følelsen i verden å oppdage et dritkult band rett etter at de har spilt i Norge.

Sjekk ut Guilty of Everything:

Bandcamp
https://wearenothing.bandcamp.com/album/guilty-of-everything

Spotify
http://open.spotify.com/album/2bBtD1q0hKNztuOLGcToL6

Wimp
http://wimp.no/album/25289923


- HERPESGUNNAR

Musikkvideo/selvpromotering: DESTROY BERGEN

Jeg spiller fortsatt i bandet HRPS. Det er derfor jeg heter HERPESGUNNAR. Vi kommer med en ganske tøff (om jeg får si det selv) sjuer i januar, men siden vi er utålmodige begynner vi å lekke litt greier nå.

Se musikkvideoen til låta Destroy Bergen nedenfor. Tittelen er sånn ca nøyaktig hva låta handler om. Bergen er en forferdelig del av Norge som vi bare burde kvitte oss med. Vi åpner for å starte opp igjen den store bergensbrannen som herjet for snart hundre år siden.




Ka du tru?

- HERPESGUNNAR

Konsert: Kvegpels med Göttemia, Kill City Bandits og Soundmaster 40

Kvegpels; radioprogrammet med Frode Hanssen, Alexander og Kristopher Schau fikk beskjed av Radio Nova å avholde en livekveld på John Dee, og jaggu gjorde de det.

Så kul som jeg er dukket jeg opp ti minutter før døra åpna i min store jakke med reflekser (refleks er kult, okey?). Jeg ble litt bekymret over at det ikke var en kjeft der da jeg ankom, men så fant jeg jo ut at ikke alle gidder å dukke opp før døra åpner heller. Etter noen minutter kom det noen folk, og blakk som jeg er fikk jeg sneket meg inn på gjestelista. Desto nærmere ni klokka ble, desto flere folk kom, men det var fortsatt langt fra fullt hus enda.

Showet starter rett over ni, og Kristopher er på plass i sofaen med Soundmaster 40. Det ble bare Kristopher som kjørte hele showet, da Alexander var bortreist og Frode ikke var tilstede i salen før senere. Publikum stod plassert godt bak i salen, så det var mye tomrom foran scena. Det var spennende å høre på både Soundmaster 40 og Kill City Bandits. Det føltes veldig som å se på en Kvegpelssending (jeg vet ikke helt hva annet jeg hadde forventet?)

Soundmaster 40

Soundmaster 40 (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)

Soundmaster 40 ble på mange måter kjent gjennom Kvegpels. Bandet holdt på i Elverum på slutten av 90-tallet. Av en eller annen grunn hadde Kristopher fått tak i en CD de ga ut i veldig få eksemplarer, og det har blitt spilt regelmessig på Kvegpels siden. Bandet er en ukjent perle. Det låter som det perfekte 90-tall, og man får automatisk Dinosaur Jr.-vibber. I fjor en gang begynte Kvegpels å etterlyse bandet og høre hva som hadde skjedd med de. Alle holdt på med egne prosjekter, men etterlysninga fikk de tydeligvis til å begynne og spille sammen igjen. Uten å være helt sikker tror jeg dette ble deres reunion konsert.

Bandet er en trio som ikke gjør så mye ut av seg. I starten låt det litt ubalansert og sykt høyt. Sistnevnte kan være på grunn av kontrasten fra intervjuet tidligere. Lyden kom seg veldig etterhvert, og de spilte jævlig bra. Det låt tight og gjennomført. Et lite problem derimot er at jeg ikke har fått hørt på de annet enn når de har blitt spilt på Kvegpels. De finnes ingen steder på internett, og jeg har forgjeves prøvd å fått tak i CDen de ga ut, men det har vist seg vanskelig. Derfor var det for meg veldig mange ukjente låter. Fett var det riktignok uansett. Mot slutten føler jeg bandet virkelig har blitt "varme i trøya", og det er synlig hvor mye de koser seg. De to siste låtene var kanskje også de mest fengende. Siste låt ble hiten You Rock, om man kan kalle det det. Det låt bra som faen, men jeg ble litt skuffa over at de ikke sang falsetten i refrenget. Litt synd at de ikke fikk holde på lenger, for mot slutten var de absolutt på sitt beste.

Hør låta You Rock her:


Edit: Tror du faen ikke Soundmaster 40 har lagt ut skiva si på Bandcamp! Endelig!
https://soundmaster40.bandcamp.com/releases

Intervju med Göttemia

Bildet er stjålet fra Kari Stabekk

Göttemia er på sitt absolutt beste når de intervjues. Det kan liksom ikke bli kleinere, og det er perfekt (sjekk gjerne ut intervjuet jeg hadde med Laurits Mosseby). Kristopher spør om innspillingsprosessen til det nye Göttemia-albumet. Alle svar må liksom dras og tvinges ut av dem, for de er ikke fan av å utdype svarene sine akkurat. De forteller om hvordan de spilte inn i Tyskland, og at studiofyren var en klin sprø heroinist som hadde dårlige nerver og klikka hele tiden. Det endte med at studioteknikeren forsvant, også stakk de bare. Låtene klarte de å få tilsendt på en harddisk sendt i en helt vanlig konvolutt. Så på mange måter er det et mirakel at albumet eksisterer. Simen Følstad har sittet bak spakene på den nye miksen, og tro meg det låter betydelig bedre. Det kommer også fram at vokalist Christer Jensen har planer om å ta seg en pause på ubestemt tid etter releasen av skiva. Hva som skjer med Göttemia da er uvisst, men det virker som de tre andre tenker å fortsette uansett. Dette skaper litt dårlig stemning i salen, for alle elsker Göttemia og vil at de skal fortsette.

Kill City Bandits

Kill City Bandits (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)

Jeg må bare begynne med å si at dette ikke er min kopp med te. Og det visste jeg også på forhånd. Men med det sagt, de drar med seg publikum og de spiller utrolig bra. Det låter veldig gjennomført og tight. Dette er et band som vet hva de driver med. Det er først nå publikum står helt foran, og publikum er med å klappe i takt og lignende. Bandet kjører på med alle triksa i rockeboka. Jeg stiller meg litt skeptisk til en låt hvor de synger "There is a hole in every little girl" eller noe i den gata. Jeg får litt sånn pedovibber, og tenker automatisk på min egen låt "Little Girls". Forskjellen er vel kanskje at jeg går inn for å være kvalm og ekkel. Jeg fikk ikke helt den samme følelsen av dem. Jeg hadde helt sikkert kost meg mye mer om jeg hadde vært full, for dette er virkelig et partyband. De minnet meg veldig om Backstreet Girls. Når jeg først kan si hva jeg vil, og folk leser driten min vil jeg også si at jeg ikke er så fan av band som tar seg selv så jævlig høytidelig. Jasså, så du vil bli en rockestjerne sier du??

Hør låta Dorian Grey her:

Eller ikke, fordi de ikke har tillat embedding, så fuck dere da. Faen.
Gå inn manuelt her: https://soundcloud.com/killcity-bandits

Intervju med soppekspert Pål Karlsen

Kristopher og Pål (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)

Dette ble kanskje for meg merkelig nok høydepunktet med hele kvelden. Det er noe spesielt med å se på noen snakke om noe de virkelig brenner for. Og Pål Karlsen kan virkelig sopp. Han er blant annet redaktør for bladet Sopp og Nyttevekster og har gitt ut boka Steinsoppen: Vill av natur. Jeg storkoset meg, og lærte masse om sopp. Og ikke bare kunne han en ting eller to om sopp, men han hadde kommet rett fra et foredrag om tang og tare, så han liret av seg kunnskap der også. Det var noe så jævlig malplassert og bra over hele greia. Rockerne stod og kjeda seg, og skjønte ikke en dritt, og det ble noe prat i salen. Vel, de kan holde kjeften sin, så kanskje klarer de idiotene å lære seg noe. Som sagt er det noe så fantastisk med å høre noen snakke om noe de brenner for. Det kan være hva som helst, og det gjør meg så glad. Kristopher sitter som et lite nysgjerrig barn og stiller spørsmål han er genuint nysgjerrig på. Pål Karlsen klarer selvfølgelig å svare på alle spørsmålene, og selv de dummeste spørsmål tar han på strak arm. 

Göttemia

Göttemia (bilde tatt av Albert fra Radio Nova)

Så til kveldens høydepunkt og headliner. Kongene fra Østfold. Hva kan man si? Det var høyt, bråkete, rølpete og perfekt. Jeg ble overrasket over for få låter som gikk over i hverandre, for vanligvis pleier setlista nesten å gå i ett, og før man vet hva som har skjedd er konserten ferdig. Nå var det nesten stopp mellom hver låt, og det var overraskende mye prek til Göttemia å være. Det vil si at for hvilket som helst annet band ville det fortsatt vært lite. De spilte for det meste "nye" låter, noe de har gjort det siste året eller så, og det låt fett som faen. Jeg mener dette er Norges beste band, både live og på skive. Det er mulig jeg prosjekterte mine tanker over på dem, men det virket litt som om de var litt lei av hverandre og all banddramaet. Uansett kom ikke dette i veien for opplevelsen. Vokalist Christer var både høyt og lavt, og nesten mer ute blant publikum enn på scena. Primalinnstinktet kicket inn for fullt, og det ble til og med en liten moshpit, noe jeg ikke hadde forventa på dette arrangementet. Mot slutten fikk jeg slengt mikrofonen til meg, og Christer ba meg synge siste rest av Mongoloid. Litt engstelig for om jeg i det hele tatt huska låta pløyde jeg meg gjennom siste refrenget av låta. Christer takket meg fra scena og sa "Takk til HERPESGUNNAR som tar over Kvegpels, og som nå også holder på å ta over Göttemia". Dette resulterte i at en del eldre og fulle menn ville ha kroppen min (neida... joda... neida...). Jeg måtte stikke før Göttemia ble ferdige, og slapp derfor også å sole meg i berømmelsen jeg har fått for å være innpåsliten.

Sjekk ut Göttemias nye musikkvideo Style:

Alt i alt en veldig tøff kveld.
Hvis noen kan fikse meg CDen til Soundmaster 40, eller hvis noen har bilder fra kvelden er jeg veldig takknemlig om jeg kan få det.

Mer?

Intervju med Laurits Mosseby fra Göttemia, mm.
http://www.herpesgunnar.net/2014/10/intervju-laurits-mosseby-gottemia-vaya.html

Soppekspert Pål Karlsen:
http://palkarlsen.com/sopp/

Lytt til episoder av Kvegpels:
http://radionova.no/programmer/kvegpels

Kvegpels nå også på Facebook!
https://www.facebook.com/kvegpels

Sjekk ut på Facebook:
https://www.facebook.com/gottemia

https://www.facebook.com/tonehjuletkraftpest

https://www.facebook.com/killcitybandits

- HERPESGUNNAR

Musikktips: Tony Molina - Dissed And Dismissed

Hvis du ikke har hørt denne jævel'n enda, så vet du hva du har å gjøre! Bruk 12 minutter av ditt liv på å høre dette albumet

Dette er kanskje noe av det beste jeg har kommet over på lenge. Jeg fant albumet ved en ren tilfeldighet under diverse musikktips fra Wimp (anbefales forøvrig på det sterkeste, suck it Spotify). De hadde en artikkel gående med beste album på under tjue minutter eller noe sånt. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne høre gjennom albumene som lå der, da de tross alt var så korte. Der kom jeg altså over denne perlen på kun 12 minutter, som er så jævlig bra at man bare må høre gjennom den 3-4 ganger på rappen.

Hør hele albumet her:
(Ligger også ute på Wimp, Spotify, etc. Vinyl, CD og kassett for salg her)



Tony Molina kom tilsynelatende ut fra ingensteds, men i hardcoremiljøet i California er han en gammel traver. I et intervju kan han fortelle at han har skrevet rundt 250 sanger. Tidligere har han spilt i Dystrophy og Lifetime Problems. Nå spiller han i hardcorebandet Caged Animal og fuzzpopbandet Ovens og nå har han startet en solokarriere som Tony Molina. Det skal sies at det Tony Molina lager solo, minner mye om det han lager sammen med bandet Ovens. Jeg synes det best kan beskrives som fuzzpop. Det låter som Weezer, Dinosaur Jr. og Teenage Fanclub blant annet. Det er pop-punk på sitt beste. Men Tony Molina har en liten vri på det hele. Han mener at det er unødvendig å gjenta noe som alt har blitt gjort, noe som resulterer i at låtene hans er rundt ett minutt lange. Det kan være litt forvirrende i starten. Man hører en så jævlig fengende låt, og man har ikke lyst til at den skal slutte, men det gjør den hardt og brutalt etter ett minutt. Tony Molina driver ikke med tull, han har et vers, et slags refreng og en solo. Alt er fengende som faen, og når han først har fått fortalt det han vil er låta over. På dette albumet er det 12 låter på 12 minutter.

Jeg synes det er en liten genistrek Tony Molina har kommet opp med der. Låta er så jævlig fengende, og når den da slutter så brått får man abstinenser etter mer. Og det klarer han å servere på denne skiva også, det er den ene hiten etter den andre. Problemet er kanskje at når man har hørt gjennom skiva sitter man igjen og vil høre mer. Jeg har løst det problemet på følgende måter: Enten må jeg høre gjennom skiva igjen, eller så finner jeg fram noe av det han har gjort med bandet Ovens, eller så setter jeg på en skive av Dinosaur Jr. eller Weezer rett etterpå.

Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Et konseptalbum på 12 minutter, men like fullt et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Trommene og bassen gjør ikke så voldsomt mye ut av seg, de forblir ryggraden, men ikke mer.

Ikke la deg skremme av de korte låtene, for alt han har skrevet virker fullført. Jeg får aldri følelsen av at en låt bare slutter for å slutte. Det føles virkelig som om Tony Molina gjorde seg ferdig med låta, og rent tilfeldigvis ble den bare ett minutt lang. Det er også noe litt forfriskende over det, særlig for min internettgenerasjon med stadig kortere oppmerksomhetsspenn. Albumet låter dessuten veldig flott uten å verken føles glattpolert eller lo-fi. Den har truffet den perfekte 90-talls sounden. Det er poppete, masse fuzz, herlige gitarriff og sippete tekster. Kan man be om noe mer? Det eneste ville være å ha mer av det. Og skulle man føle abstinensene så vil jeg anbefale tidligere demoer av Tony Molina, og hans andre band Ovens. Også er det kanskje en liten trøst i at han har et nytt album på trappene. Kanskje blir det over kvarteret langt?

Mer?

Følg Tony Molina på Facebook:
https://www.facebook.com/tonymolina650

Bloggen til Tony Molina/Ovens, mm. (gratis nedlastning av flere låter/album):
http://peelsonwheels.blogspot.no/

Artig og veldig kleint intervju med selveste Tony Molina:
http://painfulburning.blogspot.no/2014/07/interview-tony-molina-tony-molina-ovens.html

Et kortere og mer seriøst (les: kjedelig) intervju:
http://www.spin.com/articles/tony-molina-dissed-and-dismissed-walk-away-song-stream-melters-ovens-interview/

- HERPESGUNNAR