 |
| FORK - 1890 Antislum |
FORK er et Østfoldband med tilhørighet i den fantastiske labelen Tonehjulet Kräftpest. Bandet kommer nærmere bestemt fra Rakkestad, og har holdt det gående siden 2003. Det har tatt de ti år før de har funnet formen og sounden jeg føler de har lett etter. For jeg må være ærlig og si at jeg aldri var noen kjempefan av FORK. De har gitt ut to album før. Nemlig Harlekin i 2008 og The Reverend i 2011. På disse to utgivelsene var de fire personer, og de spilte beint fram skatepunk. Jeg synes det var kult, men det var aldri noe som virkelig fanget oppmerksomheten min der. Det var først da de ble en trio og spilte inn 1890 Antislum i 2013 at jeg følte de fant sounden som virkelig traff meg.
LAST NED/KJØP/LYTT TIL ALBUMET HER:
https://kraftpest.bandcamp.com/album/1890-antislum
(det ligger også ute på Spotify, Wimp, iTunes, eller hva enn du måtte bruke)
Bandet har gått voldsomt under radaren, noe som for meg er veldig merkelig. For det første har de turnert med Göttemia i alle år, de har turnert hele det jævla europeiske kontinentet, og de er kanskje hva man kan regne som en "supergruppe". Bandet består av brødrene Nymo. Knut Oscar spiller bass i Oslo Ess og OnklP & De Fjerne Slektningene, og lillebror Magnus spiller trommer i alt som er, men Aarabrot er verdt å nevne. Ikke-bror Kim Trøbråten spiller i bandet Freedumb på si. Likevel har FORK fått så lite oppmerksomhet som de har fått. Skylda kan man jo selvsagt legge litt på bandet selv, som ikke er spesielt ivrige på promoteringsfronten. En enda større del av skylda kan man legge på at bandet valgte å silketrykke coveret til skiva, noe de fant ut var jævlig pes. Selv måtte jeg få en skive uten cover.
For meg er 1890 Antislum et realt mesterverk. De har gått fra ganske rettfram skatepunk til noe helt eget. Det låter som melodisk punk med røtter i tidlig 90-talls emo, noe skatepunk, samt referanser til heavy metal à la Iron Maiden. De har også gått fra engelske tekster til utelukkende norsk, noe jeg synes de klær svært godt. 1890 er postnummeret til Rakkestad, og man kan på mange måter si at albumet handler om Rakkestad. Man får en slags klaustrofobisk og mørk følelse av å være fanget ute på landet. Tekstene er mørke, og melodien er tung og melankolsk. Veldig basstunge greier. Det som også er jævlig spesielt med FORK er det at trommis Magnus Nymo også er vokalist. Live er det dritkult å se. Noen ganger spiller de også med Kenneth Kapstad på et annet trommesett. Har du muligheten til å oppleve det live bør du droppe alt du har i henda. Det er faen meg magisk.
Tittelsporet som åpner skiva åpner med en jævlig skurrete fuzzgitar som lager noe ubestemmelig bråk før trommer og bass kicker inn og de starter noe som kan minne litt om et beintøft Iron Maiden-riff. Da jeg spurte bandet kunne de fortelle at i Rakkestad var det mange "slumme" mennesker. Rånere, rasister, bygdetullinger, og lignende som man finner på små avsidesliggende plasser. FORK derimot er "antislum". De er motvekten til dette, og de er en egen gjeng med outcasts. "... At hele jorda er et høl og vi har vårt hjørne". I refrenget ropes det "1890 ANTISLUM!" og man klarer nesten ikke la være å rope med. Det er nesten på grensa til cheezy, men akkurat innafor. Skiva går over i låt nummer to som er min soleklare favoritt. Den er litt mer downtempo, men desto mørkere. Låta heter Ingen Nåde og utspiller seg i en skolegård. Noe fryktelig skal skje. Protagonisten skal få juling, og det er en slags dommedagsfølelse over det hele. Samtidig drar man paralleller til voksenverden og mørke ting som skjer. Refrenget forteller dystert at "Ja, jeg vet det kommer, og jeg vet jeg snart skal dø. Her er storefri, og her er ingen nåde". Man ser brått tilbake på det man har tenkt var en ganske fin barndom, men så blir den så jævlig dyster likevel. Det er hva den låta gjør med meg.
Jeg tror det blir litt langt å skrive en "track-by-track"-anmeldelse av skiva, og jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese det, men jeg skal ramse opp noen høydepunkter. Låtene er dystre, og de tar for seg veldig angstfylte temaer. Det er en veldig mørk vibb over hele skiva. Noe som gjør plata jævlig kul er at de har med gjestevokalister fra Tonehjulet med på flere låter. Laurits fra Göttemia og Karine fra Lucky Malice gjør en jævlig mesterlig jobb. Et gjentakende tema er dop og angst. De har også en hel låt som omhandler temaet, nemlig Dop Og Alkohol. Mot slutten er det også en hyllest til Iron Maiden i låta Enke Av Jern. Skiva avsluttes av låta Smaaland som også handler om Rakkestad. Det er en mektig avslutning som er veldig emosjonell. For meg er åpningen på mange måter det å være fanget på en liten plass, mens avslutningslåta handler om det å endelig komme seg ut. "Kan dere høre meg? Vi skal gå hver vår vei fra nå". Det er den melankolske følelsen av å forlate et sted man er så tilknyttet, men samtidig litt preget av optimismen av å starte noe nytt. En perfekt avslutning på dette melankolske mesterverket.
Og vet dere hva det beste er? FORK jobber med sitt fjerde studioalbum akkurat nå, og etter det jeg har hørt fortsetter de i samme gate. Det blir jævlig fett. Hvis du ikke klarer å vente til den tid, vil jeg anbefale å sjekke ut Magnus Nymo sitt andre prosjekt, REGN med albumet Mareritt som nettopp har sluppet. Det er et minst like mørkt og angstfylt konseptalbum om angst, panikkanfall og mareritt.
Lytt her: https://soundcloud.com/regnband/sets/mareritt
Følg også FORK på Facebook for å få med deg siste oppdateringer:
https://www.facebook.com/forklore
- HERPESGUNNAR
