Dette er følgelig album som jeg synes har vært stas. Hva andre har likt dette året er irrelevant. Listen er i tilfeldig rekkefølge. Jeg skriver kort om hver skive, og under finner du en rekke lenker for å lytte til skiva. Jeg orket ikke prøve å embede noe, for det er et sant helvete. Jeg regner med at de fleste har Spotify, men føyer også med Wimp for de som bruker det, og Youtube/Bandcamp til de som ikke er på noen streamingplattformer.
Tony Molina - Dissed & Dismissed
Denne skiva har jeg skrevet noen velvalgte ord om tidligere. Dette er faen meg årets høydepunkt. Skiva er 12 minutter fylt til randen med fengende fuzzpop. Hver låt klokker inn på rundt ett minutt og består av et slags vers, refreng og solo før låta er ferdig. Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Skiva er magisk og må oppleves.
Les mer om den her:
Have A Nice Life - The Unnatural World
Have A Nice Life kommer her med oppfølgeren til den fantastiske debutskiva Deathconsciousness. Jeg anbefaler på det absolutt sterkeste alle å høre den skiva. For meg er ikke oppfølgeren like bra. Det er vanskelig å toppe et slikt mesterverk de allerede hadde laget, men det betyr på ingen måte at ikke dette er sinnsykt bra! Have A Nice Life er et gloomy post-punk band som inkorporerer elementer av shoegaze, ambient, drone, black metal, og industrial . Alt de har er trist som faen, og sjeleknusende. For meg er denne skiva kanskje lettere tilgjengelig enn debutskiva. Den er litt mer "upbeat" i den grad man kan kalle det for det. Den er også lettere tilgjengelig å få tak i, for da Deathconsciousness kom ut forsvant alle eksemplarene av skiva som kun var trykket på vinyl. Dette førte til at skiva kosta flere tusen kroner, og var meget ettertraktet. Nå har de heldigvis tatt til vettet og laget nye opplag og gitt ut musikken digitalt også.Vær så snill, sjekk også ut Deathconsciousness!
Dark Times - Give
Denne skiva har jeg faktisk dårlig samvittighet for at jeg ikke har rukket å skrive om før. Faen så bra den er! Jeg oppdaget Dark Times da de ga ut EPen Girl Hate (anbefales også på det sterkeste), og de fikk 0% i en anmeldelse i Hissig. Anmelderen mente de var som Ramones etter å ha sniffa lim, og at de kun var kjente fordi de var jenter. Folk blei jo selvfølgelig forbanna, men en ting er sikkert; det var jævlig bra PR. Med Give gir trioen ut sitt debutalbum. Det er fengende som faen, og hakket mer tilgjengelig/poppete enn tidligere utgivelser. Det er punk i et moderne format. Simple riff som går langt inn i hjernebarken, den sinna vokalen, trommer som driver spetakkelet endeløst fremover. Det er nydelig! Favoritten er tittellåta som har et bassriff som er så helvetes bra. Det jeg liker så godt er at Dark Times viser at de ikke bare er et EP-band, de er i stand til å lage en fullengder, og de passer veldig godt til det. Midt i skiva kommer det noen litt roligere låter, som man nesten kan dra så langt som å kalle ballader. I alle fall hvis man sammenligner det med det andre på skiva.
Behemoth - The Satanist
Dette er hva jeg vil kalle black metal for folk som kanskje ikke er så fan av black metal fra før. Jeg får sikkert en kommentar eller to om at det er fordi dette er blackened metal og ikke black metal, og da sier jeg fuck dere. Er det sinna som faen, satanistiske tekster og dobbeltpedal på trommene så er det black metal i min bok. Skiva begynner sakte med et mørkt riff. Sint som faen. Det som gjør denne skiva litt lettere tilgjengelig enn mye annen black metal er kanskje det at den ikke begynner så sinsykt hardt rett på. Man blir varmet opp til hva som kommer, litt som å penetrere anus. Det er også vokalharmonier, synth og trompet med i lydbildet. Den er rolig, hard som faen, og tidvis pompøs. Skiva er en flott hyllest til djevelen. Den er mørk som faen, men også akkurat passe hørbar slik at den duger til hverdags og fest.
Andrew Jackson Jihad - Christmas Island
Andrew Jackson Jihad er mitt yndlingsband, og det må sies at jeg gledet meg som en liten unge til denne utgivelsen. Min umiddelbare reaksjon var litt skuffelse, men albumet har vokst voldsomt på meg. Albumet er på ingen måte en favoritt i deres diskografi, men det er et jævlig bra album. Dette albumet marker på mange måter et gjennombrudd. Dette er det første albumet de har gitt ut på en større label, og det er også det albumet som har oppnådd størst kommersiell suksess. Det første som merkes med albumet er at de føles mye mer som et band enn tidligere. Det er utstrakt bruk av strykere og keyboard, sammen med gitar, bass og trommer. Det er finpolert, men samtidig er det masse fuzz over hele. Albumet er veldig variert, og har låter som minner veldig om tidligere utgivelser, men de har også låter som er mer eksperimentelt enn tidligere. Et eksempel er låta Coffin Dance som er drevet av keyboard og cello. Den er veldig downtempo og nydelig. Alt i alt er Christmas Island et variert og solid album som viser hvordan et band kan utvikle seg fra en akustisk duo, til punkband også til et alternativ rockeband.
Sjekk også ut intervjuet jeg gjorde med frontmann Sean Bonnette:
OFF! - Wasted Years
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne utgivelsen. Det låter som OFF! og det låter fett som faen. OFF! er det man kan kalle etterlevningene etter Black Flag og Circle Jerks. Det er beint fram punk, simpelt, kjapt og aggressivt. Det som er annerledes med denne skiva er hvor mørk den føles. Skiva heter jo tross alt Wasted Years og låtene på skiva er omtrentlig like hyggelige. Det er ingen låter som er spesielt up-beat på noen måte. Det er ingen låter som gir meg lyst til å feste, eller lignende slik som det var ved tidligere utgivelser. Denne gir meg mest lyst til å knuse noe. Finne fram skateboardet og brekke alle bein i kroppen. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Det skal også taes med at skiva virker langt bedre produsert enn forrige album. Dette på tross av at alt er spilt inn live i en åtte spors båndopptaker.
Eurovisjonen - Eurovisjonen EP
Dette er en norsk perle som kom ut fra ingensteds. Ettersom jeg har forstått er dette et NISS-prosjekt. Konseptet her er simpelt og perfekt: De covrer gamle norske Melodi Grand Prix låter. Det minner litt om norges svar på Me First And The Gimme Gimmes. Her covres slagerne Aldri I Livet, Voi Voi, Du Ber Meg Om Evighet og Do-re-mi. Grand Prix-låter har aldri låt så bra som det her. Alt er pakket inn i jævlig fengende pop-punk. Bandet har gjort en god jobb i sine tolkninger. Om dette var et prosjekt som startet og sluttet med denne EPen er jeg ikke sikker på, men jeg håper virkelig at de gir ut mer!
Nothing - Guilty Of Everything
Denne skiva tok meg uten tvil med storm. Jeg oppdaget den riktignok ikke før i november, men bedre seint enn aldri. Skiva er vakker. Det er shoegaze som møter tyngre rock. Albumet er en slags forsoning for frontmann Dominic Palermo som satt inne etter å ha knivstikket en fyr under en slåsskamp. Han vil endre livet sitt, og Guilty Of Everything er denne endringen han er ute etter. Albumet er vakkert, følelsesladd, kraftig, men samtidig ambient og litt flytende. Det er noe helt spesielt med den effekttunge gitaren som møter den sarte vokalen.
Sjekk ut hva jeg har skrevet tidligere:
The Dogs - The Tears Are Voodoo
Garasjerockbonanza! Dette er etter min mening det beste Kristopher Schau noensinne har drevet med. Bandet består av en gjeng godt etablerte oslomusikere. The Dogs er på ingen måte revolusjonerende, men det er så jævlig gjennomført at det uten tvil burde bli en av de største rockebanda i Norge innen kort tid. Det er fuzzete garasjerock drevet av gitar og farfisaorgel. Schau skriver dritbra tekster, og vokalen hans passer perfekt til dette prosjektet. Med resterende bandmedlemmer på backingvokal låter det konge. Ryktene skulle ha det til at dette albumet ble spilt inn live, og at det var rein flaks at de blei så bra som det ble. Har du mulighet til å se disse rakkerne live så anbefales det på det sterkeste. Fy faen for et show!
Protomartyr - Under Color Of Official Right
Jævlig bra postpunk. Skikkelig bassdrevet som postpunk ofte er. Vokalen er litt sånn "jeg gir faen", og det liker jeg skikkelig godt. Tekstene er også dritbra. Vokalisten har en tendens til å stå med sigg og et glass whiskey i hånda mens de spiller. Han virker som en vittig og gløgg type, og tekstene gir meg ikke inntrykk av at jeg tar feil. Låtene er som nevnt veldig bassdrevne, og det er en dyp bass som holder låtene på plass. Gitaren derimot låter ikke så veldig stereotypisk postpunkete ut. Det er mye fuzz, og gitaren spiller også mye rytme sammen med bassen. Trommisen spiller mye på tammer og skarptromme noe som gir den veldig åpne og dype sounden. Skiva kom ut fra det blå for min del, og den kan ha gått under radaren for mange. Anbefales
Swans - To Be Kind
For mange er dette årets album. Det er også høyt oppe på min liste, men jeg vurderte litt å unnlate skiva på denne lista. Ikke fordi jeg ikke synes skiva er fet, men nettopp fordi jeg synes den er så umenneskelig fet. Jeg klarer ikke helt finne ord for å beskrive den. Jeg tar heller den feige løsningen også sier jeg absolutt ikke en dritt om skiva. Jeg tar heller og linker til en anmeldelse som ble skrevet av en annen person i denne husholdningen, fordi hun har allerede skrevet det så jævlig bra.
Les anmeldelsen her:
JEFF The Brotherhood - Dig The Classics
Helvete, nå er jeg oppe i to coverskiver på denne lista. Jaja. Denne er fet som faen, og jeg gleder meg til JEFF The Brotherhood slipper nytt album på nyåret. Dette var på mange måter som ventebrødet man får på restaurant. Fett som faen, men tilfredstiller ikke nødvendigvis min sult. Skiva er råbra, og det låter som JEFF The Brotherhood pleier å gjøre. Det er seigt og tungt, med bare gitar og trommer. De covrer blant annet Pixies og My Bloody Valentine. Jeg liker veldig godt at de ikke går i fella med å gjøre veldig uoriginale coverlåter. Yndlingslåta mi på skiva er Cujo-coveret av Colleen Green. Det er også jævlig imponerende hvor bra de har fått til My Bloody Valentine coveret, for det er det ikke mange som prøver på og slipper unna i god behold. Fuzzete, og dritbra. Anbefales som en lett oppvarming til skiva deres som kommer på nyåret en gang.
Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Endelig kom Torgeir Waldemar med debutskiva si. Etter å ha sluppet en helt vill EP i 2012 kom han endelig med en etterlengtet debut. Jeg oppdaget denne karen først på Rassisme, Youtubeserien til Kristopher Schau. Der fikk han Kristopher til å gråte etter å ha spilt låta. Torgeir Waldemar spiller norsk country på sitt beste. Han synger mye om hvordan det er å vokse opp med en kultlignende kristen familie, og hvordan det er å skille løgn fra sannhet, og fortsatt være kristen. Det er personlig og trist. Albumet er langt mer gjennomført enn EPen som var mer lo-fi. Nå har han fått med seg en hel haug med musikere, og det kler ham veldig. Hvis du vil høre country sånn som det skal være; nemlig sippete og trist som faen, så er dette skiva for deg.
Lista kunne nok vært jævlig mye lengre enn dette. Men det har seg slik at jeg får gjester, og jeg er lat. Her kommer istedenfor en liste med utgivelser som jeg mener var et høydepunkt i år.
Andre utgivelser som er verdt å nevne:
Fucked Up - Glass Boys
Against Me! - Transgender Dysphoria Blues
Årabrot - I Modi
Haraball - Half Tux
Barren Womb - The Sun's Not Yellow, It's Chicken
Göttemia - Style (singel)
Onkl P & De Fjerne Slektningene - S/E
Onkl P & De Fjerne Slektningene - Slekta II
Me First And The Gimme Gimmes - Are We Not Men? We Are Diva!
Red Headed Sluts - People With Faces
Perfect Pussy - Say Yes To Love
Kosmischer Läufer - The Secret Cosmic Music of the East German Olympic Program 1972-83 vol. 2
Motorpsycho - Behind The Sun
The Electric Mountain - S/E
Kommunalt Svømmeanlegg - Grus
CJ Ramone - Last Chance To Die
Norsk Råkk - Panoramaskrik
Michael Cera - True Dat
Diarrhea Planet - Aliens In The Outfield
Christian Fitness - I Am Afraid Of Everything That Isn't Me
Sia - 1000 Forms Of Fears
Jesus Fucking Christ – Homophobia Is Like Totally Gay
Sia - 1000 Forms Of Fears
Jesus Fucking Christ – Homophobia Is Like Totally Gay
Hva var årets musikalske høydepunkter for deg? Er det noe du mener jeg har glemt eller gått glipp av?
GODT NYTT ÅR!
-HERPESGUNNAR
