Band: Teksti-TV 666

Bladde du noen gang gjennom tekst-tv da du var liten? Det gjorde nemlig jeg. Det var spesielt gøy å skrive inn kule tall som 123 og 321. Men det kuleste tallet var selvfølgelig 666. Ikke bare var dette tallet til den onde fyrste, men på side 666 kunne man finne telefonsexannonsene komplett med ascii porno.

Da noen kompiser spurte om jeg hadde hørt bandet Teksti-TV 666 måtte jeg bare le. Med et så bra bandnavn spiller det ikke noen rolle om musikken er bra eller ikke. Litt på lik linje som et album jeg kjøpte av bandet The Burger Kings hvor albumcoveret bare var en pizzaeske. Musikken var sånn passe, men det var verdt det på grunn av navnet og coveret.

Tilbake til Teksti-TV 666: De er fra Finland, så jeg forventet ikke spesielt mye da jeg skulle sette meg ned og høre. Det finske språket er ikke akkurat kjent for å være spesielt vakkert i våre ører. Derimot fikk jeg høre at bandet bestod av fem (ja, FEM!) gitarister, en bassist og en trommis, noe jeg antok ville veie opp betraktelig. Bandet har gitt ut to EPer som bare heter I og II, men det ryktes at de slipper debutalbumet sitt om ikke lenge.

Hør deres siste singel Silmät Kiinni Ja Kädet Ristiin her:

Etter bare første låt fra II var absolutt all tvil om Teksti-TV 666 borte. Ikke bare har de tidenes kuleste navn, men bandet er dritkult. Det som møter deg er en vegg av poppete gitarer. Det låter som det beste av 90-tallets shoegaze møter jævlig catchy rock. Jeg får litt vibber av JEFF The Brotherhood, Ty Segall, Jay Reatard, etc. Dessverre skjønner jeg ikke en dritt av hva de synger om. Jeg fant noen tekster liggende på nett, og prøvde å kjøre de gjennom Google Translate. Det føltes ikke som om jeg hadde gått glipp av det helt store. Nå er det sikkert vanskelig å få noe bra inntrykk av teksten når den har blitt radbrukket over til norsk. Men siden jeg ikke forstår noe, behandler jeg vokalen som et eget instrument. Jeg liker måten de synger på, tidvis veldig sløvt og 90-talls. Generelt er hele opplegget som tatt rett ut av 90-tallet, og jeg elsker det.

Det beste er at Teksti-TV 666 kommer til By:Larm, så om du er i Oslo den 4. eller 5. mars, anbefaler jeg deg å ta turen for å se på en haug finske gitarister spille jævlig fett 90-talls shoegaze og garasjeorientert rock!

Se Teksti-TV 666 live fra Helsinki her:

-HERPESGUNNAR

Musikktips: Tony Molina - Dissed And Dismissed

Hvis du ikke har hørt denne jævel'n enda, så vet du hva du har å gjøre! Bruk 12 minutter av ditt liv på å høre dette albumet

Dette er kanskje noe av det beste jeg har kommet over på lenge. Jeg fant albumet ved en ren tilfeldighet under diverse musikktips fra Wimp (anbefales forøvrig på det sterkeste, suck it Spotify). De hadde en artikkel gående med beste album på under tjue minutter eller noe sånt. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne høre gjennom albumene som lå der, da de tross alt var så korte. Der kom jeg altså over denne perlen på kun 12 minutter, som er så jævlig bra at man bare må høre gjennom den 3-4 ganger på rappen.

Hør hele albumet her:
(Ligger også ute på Wimp, Spotify, etc. Vinyl, CD og kassett for salg her)



Tony Molina kom tilsynelatende ut fra ingensteds, men i hardcoremiljøet i California er han en gammel traver. I et intervju kan han fortelle at han har skrevet rundt 250 sanger. Tidligere har han spilt i Dystrophy og Lifetime Problems. Nå spiller han i hardcorebandet Caged Animal og fuzzpopbandet Ovens og nå har han startet en solokarriere som Tony Molina. Det skal sies at det Tony Molina lager solo, minner mye om det han lager sammen med bandet Ovens. Jeg synes det best kan beskrives som fuzzpop. Det låter som Weezer, Dinosaur Jr. og Teenage Fanclub blant annet. Det er pop-punk på sitt beste. Men Tony Molina har en liten vri på det hele. Han mener at det er unødvendig å gjenta noe som alt har blitt gjort, noe som resulterer i at låtene hans er rundt ett minutt lange. Det kan være litt forvirrende i starten. Man hører en så jævlig fengende låt, og man har ikke lyst til at den skal slutte, men det gjør den hardt og brutalt etter ett minutt. Tony Molina driver ikke med tull, han har et vers, et slags refreng og en solo. Alt er fengende som faen, og når han først har fått fortalt det han vil er låta over. På dette albumet er det 12 låter på 12 minutter.

Jeg synes det er en liten genistrek Tony Molina har kommet opp med der. Låta er så jævlig fengende, og når den da slutter så brått får man abstinenser etter mer. Og det klarer han å servere på denne skiva også, det er den ene hiten etter den andre. Problemet er kanskje at når man har hørt gjennom skiva sitter man igjen og vil høre mer. Jeg har løst det problemet på følgende måter: Enten må jeg høre gjennom skiva igjen, eller så finner jeg fram noe av det han har gjort med bandet Ovens, eller så setter jeg på en skive av Dinosaur Jr. eller Weezer rett etterpå.

Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Et konseptalbum på 12 minutter, men like fullt et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Trommene og bassen gjør ikke så voldsomt mye ut av seg, de forblir ryggraden, men ikke mer.

Ikke la deg skremme av de korte låtene, for alt han har skrevet virker fullført. Jeg får aldri følelsen av at en låt bare slutter for å slutte. Det føles virkelig som om Tony Molina gjorde seg ferdig med låta, og rent tilfeldigvis ble den bare ett minutt lang. Det er også noe litt forfriskende over det, særlig for min internettgenerasjon med stadig kortere oppmerksomhetsspenn. Albumet låter dessuten veldig flott uten å verken føles glattpolert eller lo-fi. Den har truffet den perfekte 90-talls sounden. Det er poppete, masse fuzz, herlige gitarriff og sippete tekster. Kan man be om noe mer? Det eneste ville være å ha mer av det. Og skulle man føle abstinensene så vil jeg anbefale tidligere demoer av Tony Molina, og hans andre band Ovens. Også er det kanskje en liten trøst i at han har et nytt album på trappene. Kanskje blir det over kvarteret langt?

Mer?

Følg Tony Molina på Facebook:
https://www.facebook.com/tonymolina650

Bloggen til Tony Molina/Ovens, mm. (gratis nedlastning av flere låter/album):
http://peelsonwheels.blogspot.no/

Artig og veldig kleint intervju med selveste Tony Molina:
http://painfulburning.blogspot.no/2014/07/interview-tony-molina-tony-molina-ovens.html

Et kortere og mer seriøst (les: kjedelig) intervju:
http://www.spin.com/articles/tony-molina-dissed-and-dismissed-walk-away-song-stream-melters-ovens-interview/

- HERPESGUNNAR