Band: Teksti-TV 666

Bladde du noen gang gjennom tekst-tv da du var liten? Det gjorde nemlig jeg. Det var spesielt gøy å skrive inn kule tall som 123 og 321. Men det kuleste tallet var selvfølgelig 666. Ikke bare var dette tallet til den onde fyrste, men på side 666 kunne man finne telefonsexannonsene komplett med ascii porno.

Da noen kompiser spurte om jeg hadde hørt bandet Teksti-TV 666 måtte jeg bare le. Med et så bra bandnavn spiller det ikke noen rolle om musikken er bra eller ikke. Litt på lik linje som et album jeg kjøpte av bandet The Burger Kings hvor albumcoveret bare var en pizzaeske. Musikken var sånn passe, men det var verdt det på grunn av navnet og coveret.

Tilbake til Teksti-TV 666: De er fra Finland, så jeg forventet ikke spesielt mye da jeg skulle sette meg ned og høre. Det finske språket er ikke akkurat kjent for å være spesielt vakkert i våre ører. Derimot fikk jeg høre at bandet bestod av fem (ja, FEM!) gitarister, en bassist og en trommis, noe jeg antok ville veie opp betraktelig. Bandet har gitt ut to EPer som bare heter I og II, men det ryktes at de slipper debutalbumet sitt om ikke lenge.

Hør deres siste singel Silmät Kiinni Ja Kädet Ristiin her:

Etter bare første låt fra II var absolutt all tvil om Teksti-TV 666 borte. Ikke bare har de tidenes kuleste navn, men bandet er dritkult. Det som møter deg er en vegg av poppete gitarer. Det låter som det beste av 90-tallets shoegaze møter jævlig catchy rock. Jeg får litt vibber av JEFF The Brotherhood, Ty Segall, Jay Reatard, etc. Dessverre skjønner jeg ikke en dritt av hva de synger om. Jeg fant noen tekster liggende på nett, og prøvde å kjøre de gjennom Google Translate. Det føltes ikke som om jeg hadde gått glipp av det helt store. Nå er det sikkert vanskelig å få noe bra inntrykk av teksten når den har blitt radbrukket over til norsk. Men siden jeg ikke forstår noe, behandler jeg vokalen som et eget instrument. Jeg liker måten de synger på, tidvis veldig sløvt og 90-talls. Generelt er hele opplegget som tatt rett ut av 90-tallet, og jeg elsker det.

Det beste er at Teksti-TV 666 kommer til By:Larm, så om du er i Oslo den 4. eller 5. mars, anbefaler jeg deg å ta turen for å se på en haug finske gitarister spille jævlig fett 90-talls shoegaze og garasjeorientert rock!

Se Teksti-TV 666 live fra Helsinki her:

-HERPESGUNNAR

Anmeldelse: Regn - Mareritt

Sommeren er endelig over. Det blir mørkere om kveldene. Det regner ustanselig. Det er blitt kaldere. Og snart er vi for fullt omringet av kulde, regn og mørke. Forbered deg; og gå hodestups inn i vinterdepresjonen med denne totale solformørkelsen av et album!

Litt spraking i fuzzeffekter, så masse bråk, og litt basslyd. Rasling i trommeskinn. Hva er det som venter meg? Et riff kommer frem. Er det gitar? Er det bass? Hadde jeg ikke jukset og spurt, hadde jeg faen ikke visst. Det er så jævlig mye fuzz og effekter på bassen at det like gjerne kunne vært en gitar. Trommene kommer inn i bildet, og det låter som noe dritmørkt emo fra 90-tallet. Trommene stopper, og vokalen kommer ropende inn: "Langt der inne i mørket ligger søvnen!", og med ett kommer bassen og trommene inn for fullt.  Det er som å bli truffet av mørket i lysets hastighet. Det er imponerende hvor stort og mektig det låter med bare bass, trommer og vokal. Låta er en nydelig fremstilling av desperasjonen man føler når man ikke får sove. Man vet hvordan, men likevel er det så hinsides umulig. Jeg blir helt utslått av hvor sjukt "on point" det fremstilles. Teksten avsluttes midt i låta hvor det brøles "JEG FÅKKE SOVE!", hvor det går over i en helvetes instrumentaldel. Man kan virkelig kjenne frustrasjonen i låta, og jeg elsker det.

Hør albumet i sin helhet:
(Ligger også på Spotify/Tidal, etc.)


Dette var låta Sove fra bandet Regn sin debutskive. Regn består av Magnus Nymo (Årabrot, FORK, Mossebyband, mm.) på bass og vokal, og Hans Uhre (Mio, Uhre) på trommer. Albumet Mareritt som ble sluppet for kun noen uker siden ligger allerede an til å bli et av årets desidert største høydepunkter for meg, og jeg vil si at dette ikke har vært et dårlig musikkår. Både bandet og skiva føles ut som har kommet litt ut fra ingensteds, men disse har holdt det gående en stund. I sommer hadde de Europaturné, og spilte blant annet i Finland, Russland og Tyskland. Bandet hører til Østfoldlabelen og kulturkollektivet Tonehjulet Kräftpest. Albumet har fått veldig liten oppmerksomhet så langt, men håper det er noe som går seg til. Denne fortjener definitivt hedersplass på hylla. Særlig også fordi selve LP-en er så jævla vakker. De har silketrykket coveret, og det ser ut som et kunstverk i seg selv. Jeg anbefaler å stikke innom Tiger i Oslo eller Bandcampen deres for å kjøpe!

Se video av silketrykkprosessen her:



Albumet kan sies å være en slags konseptskive rundt angst. Alle låtene har en eller annen tilnærming eller tematikk som er inne på angst, og det er gjort på en jævla bra måte. For hver låt føler man at det er noe man ikke har hørt før, samtidig som det er så utrolig velkjent. Som i låta Natta som på mange måter ikke er ulik Sove, men den kan nesten fungere som en etterfølger. "Sovn inn og dra din vei, glemt for natta" roper Magnus inn i veggen av støyrock. Å synge på norsk kan fort bli dritkleint, men Magnus Nymo har faen meg brukt mye tid i ordsmia og kommer opp med så skammelig beskrivende tekster om følelser som ofte kan være vanskelige å beskrive. Angsten har blitt manifestert i et album.

Foruten Sove tror jeg min yndlingslåt er Ulvene. "For der kommer, der kommer ulvene / Det er ikke for å la oss være i fred / Jeg hater dem, jeg hater dem hvor enn de går / For de vil ikke gjøre noe bedre". Jeg synes det er så kolossalt bra og catchy refreng. Angsten i ulveform. Det jeg liker spesielt godt er at "ulvene" blir uttalt med tykk Østfold-L. Og det er fortsatt vakkert. Det kan nesten snakke for seg selv.

Albumet avsluttes med tittelsporet Mareritt. Det starter mye roligere enn de andre låtene. Sniker seg innpå med sitt mørke og repeterende bassriff, og trommene som spiller lekent over. Låta kan nesten være som ballade å regne, og er også albumets lengste låt på godt over 10 minutter. Gradvis bygger låta seg opp til å bli en vegg av støy slik som de foregående låtene. Dette er den mest stemningsfylte og massive låta av de alle. Det er kvinnelig gjestevokal som komplimenterer hovedvokalen veldig bra, samt et helvetes bråk fra Simen Følstad som får lov til å støye med effekter i bakgrunnen. Man tenkte kanskje at denne låta skulle runde av rolig, men man er faen ikke spart for bråket her heller. "Jeg tror jeg har et mareritt".

Jeg har lenge gruet meg for å begynne på denne anmeldelsen. Jeg har så mye å si, men vet ikke hvordan jeg skal få det frem. Hvordan kan man skrive om en så jævlig bra skive? Jeg vil bare anbefale alle om å høre den. Mange ganger. Gå vinteren i forkjøpet og start melankolien nå. Skaff deg dette albumet, og hør marerittet utfolde seg.

- HERPESGUNNAR

Anmeldelse: Göttemia - Trigger Happy Fat Family

HERPESGUNNAR, også kjent som Göttemianytt er tilbake. Og det er jammen meg Göttemia også. Les om den splitter nye skiva her i Østfoldavisa som har noe å melde.

Göttemia var på mange måter døden nær. Jeg begynte å svette litt da jeg så hvor dysfunksjonelt bandet hadde blitt. Ved flere anledninger så jeg de spille som trio, uten vokalist Christer Jensen. Det gikk rett mot stupet, og jeg fryktet av tidenes tøffeste band skulle nå en snar død, uten å ha gitt ut en eneste egen utgivelse. For de har en del utgivelser under beltet, men det har alltid vært som en del av split 7"-ere og samleskiver.

Bandet klarte på mirakuløst vis å komme seg alle mann til Tyskland hvor de spilte inn en hel skive. Men ikke noe av det kan du høre på denne EPen som de har gitt ut. De klarte nemlig å spille inn debutalbumet, men miksen låt helt jævlig. Fyren de hadde spilt inn var en heroinist med dårlige nerver, noe som førte til at han bare stakk før albumet egentlig var ferdig. På mirakuløst vis klarte de å få han til å sende en harddisk i en helt vanlig konvolutt, og den klarte attpåtil å overleve turen. Låtene ble mikset og mastret, og undertegnede kan skrive under på at det ble jævlig fett. Så alt lå til rette for at debutalbumet skulle se dagens lys. Vokalist Christer Jensen kunngjorde at han hadde sluttet i bandet under Kvegpels sitt liveshow i fjor, men han kunne love at debutalbumet kom, og at han kom til å synge på releasekonsertene som etter planen var tidlig i år. Men slik gikk det ikke. Albumet ligger fortsatt på is, selv om det er helt ferdig og det så på nytt mørkt ut for Göttemia. Heldigvis var ikke de tre andre klare for å legge inn årene. I juletiden hadde de klart å skrive ferdig materiale nok til en EP på 17 minutter. Så godt som et helt album å regne i Göttemiatid. Med seg fikk de Ricky Norum på vokal og synth. Göttemia var i live igjen, og mer i live enn de har vært de siste åra. Også er det noe erketypisk Göttemia å klare å gi ut en EP med ny vokalist før de klarer å gi ut debutalbumet.

Les intervjuet med den nye Göttemia-frontmannen her

Til å bare skulle være en anmeldelse ble det litt mye bakgrunnshistorie. Men jeg føler at den trengs, for jeg føler at mange av låtene nytes best om man vet historien. Låtene er preget av den. Ofte føler jeg det er rett å undervurdere og avskrive Göttemia som et rølpete punkband. Jeg sier ikke at de ikke er et rølpete punkband, for det er de. Men de har også noe mer å melde hvis man tar seg bryet til å lytte litt. Tidligere har det kanskje ikke vært like gjennomført som dette, men denne utgivelsen er verdt å lytte litt ekstra til. Det første man merker når man setter på denne skiva er at den er annerledes. Dette er ikke A4-Göttemia. Det er fortsatt Göttemia, men denne EPen er preget av å være skrevet i en mørk periode. Forutenom kanskje avslutningslåta er dette mørkt som et helvete. Jeg vil nesten gå så langt som å kalle dette et konseptalbum. Og konseptet er keisere, monarki, makt, også videre. Da jeg konfronterte Laurits med dette nevnte han bare at han hadde lest mye om Caligula, kanskje bedre kjent som Keiser Julius Cæsar Augustus.



EPen åpner med kjapt og rett i trynet ditt. Det er hardt, og det er Laurits som har tatt grep om vokalene. Det låter langt tøffere enn det har gjort før. De tre første låtene er en triologi som går sømløst over i hverandre. Første låt heter WWJD og jeg går utifra at det står for What Would Jesus Do. Vi starter altså der. Romerriket er rett fra starten. Så glir låta over i Scumbag. En tjuesyvsekunder langt epos med roping om at noen er en scumbag. Man kan jo ikke la være å tenke at låta er rettet mot eksvokalist Christer. Så glir låta like fort over i Caligula. Låta som Laurits forøvrig skrev til soloprosjektet sitt. Da var den ganske mye roligere, men nå har den tatt på seg Göttemiadrakta. Som en gammel prostituert. Også over i neste låt før du rekker å fordøye hva som har truffet deg. Bassen og trommene driver låtene fremover som en konkurransehest foret på en dopcoctail uten like.

Så kommer fjerdelåta Sourpuss. Først her skinner synthen gjennom miksen. Hvis man først vet hva man leter etter. Det låter litt som en gammel Nintendo eller en eller annen dårlig arkadehall. Det passer perfekt inn. Denne låta er enda mer sinna, og det skulle man faen ikke tro var mulig. Det er vanskelig å få riktig taket på tekstene, og uten et medfølgende teksthefte er det enda verre. Jeg tror låta handler om å være drittlei, og alle konfliktene bandet har hatt med eksvokalisten. Når jeg søker opp sourpuss står det "someone that takes the joke wrong, that get upset easily, and who is antisocial". Det høres kjent ut.

Så kommer Priority. Det blir litt roligere, men det er fortsatt mørkt som faen. "Get away! Get away! Get away sunny day, give me darkness so I can see all the darkness that are lurking in my brain". Jeg tenker på dager hvor man bare er så jævlig deppa og uttafor, samtidig som sola skinner bare for å håne deg. Alle andre har det bra og nyter sola, men du kan ikke. Det er en jævlig følelse. Låta er mye roligere enn de fire foregående, og avsluttes med synth som fader ut.

Deretter over i Rise. Tilbake til å være forbanna. Imperiet er på vei tilbake. Vekk med driten, eneveldet er tilbake. Det er Caligula, det er keiseren og det er hele jævla romerriket som går til kamp. Og hele jævla Europa er målet. Men imperiets glansdager er over. Det har falt til grus, det har brutt sammen. Hvor går veien videre? Klarer man å samle riket?

Glidende rett over til I Am The King. "Fuck you!", det er jeg som er kongen her. Det er jeg som tar over imperiet. Du har ledet det rett ned i helvete. Til mørket. Brød og sirkus er over, nå over til noe med substans. Låta er pompøs som faen. Den tar for seg konger og dronninger. Det er herlig og konseptfullt. Låta avsluttes med et "fiddelididdeli"-helvete på bassen.

For så å gå rett over til Thumbs Up. Jeg ser for meg keiser Laurits viser tommelen opp. Ikke slik vi kjenner den, men for å signalisere at gladiatoren ikke er livet verdig. La gladiatoren dø. Han har kjempet med løvene, og det var underholdende så lenge det varte, men nå er det nok. "We wish you all the best".

Så over til den hardeste og jævligste av alle låtene. Betrayer. Jeg kjenner på hatet. På det totale mørket. Det gjør vondt å se noe man har drevet med i 10 år gå til helvete. Sviker. Det er ikke annet å si. Det er landssvik. "I hope you die together... Betrayer... You simple asshole". Det går hardt for seg, og det legges ikke mye skjul på hvem låta handler om. Her skal alle broene brennes. All hatet skal ut. Før det går over i en roligere del. Sinnet har blåst ut, det blir roligere. Men det er fortsatt ikke noen tvil om hatet man føler. Det er totalt jævla svik. Og man svikter ikke imperiet som er Göttemia.

Til slutt kommer oasen i denne mørke jævla EPen. Det er en anstrengelse å høre på. Nervene er i høyspenn. Jeg blir forbanna og nedfor. Det har vært en heisatur i det mørket som bandet har følt. Men nå har man blåst alt ut, og nå er det på bedringens vei. Nå kommer Dig In. Nå kommer faen meg festen. Etegildet. Spis alt du orker. Drikk. Pul. Festen starter nå. Vi har dratt oss gjennom helvete. a oss feste. Dette er en up-beat blusete låt. Det låter som noe man har hørt en million ganger før. Men den maniske vokalen til Laurits drar det sammen til noe unikt. Og på slutten av denne solformørkelsen kommer dette som et mesterverk. Som partylåta over alle partylåter. Det får meg til å se veldig lyst på framtiden til Göttemia. De har noe på gang. Jeg liker det. Det blir faktisk jævlig bra.

Hele albumet er for meg den mørke historien som Göttemia har vært igjennom. Dramaet. På randen av oppløselse. Kranglene. Usikkerheten. Alt er fortalt gjennom et alternativt romerrike som finner sted i Halden. Hvor Christer er landssvikeren, og Laurits er den mektige keiseren som står igjen med et Rommerrike på randen av kollaps. Det er Göttemia i en helt ny drakt. Mer voksent, samtidig som de har det rølpete glimtet i øyet. Jeg er spent på hva som kommer videre

Men med det sagt gleder jeg meg noe jævlig til det som skulle bli debutalbumet også. Det er Göttemia som man kanskje kjenner de. Så jeg håper det kommer rett rundt hjørnet.

Til slutt vil jeg anbefale å kjøpe dette mesterverket. Noe som gjør hele opplevelsen bedre er bookleten. For det følger nemlig med et Trigger Happy Fat Family fotoalbum. Og det er noen av de morsomste bildene jeg har sett. Anbefales på det absolutt sterkeste. Hør albumet og kjøp det her:

https://kraftpest.bandcamp.com/album/trigger-happy-fat-family

(det er også å finne på Spotify, Wimp, iTunes, etc.)

- HERPESGUNNAR

Musikktips/anmeldelse: FORK - 1890 Antislum

FORK - 1890 Antislum

Dette er en skive jeg burde ha skrevet om for lengst, men som man sier; bedre seint enn aldri. Dette er melodisk punk med røtter i emo, skatepunk og heavy metal. Perfekt for å sette en mørk demper på den lyse våren

FORK er et Østfoldband med tilhørighet i den fantastiske labelen Tonehjulet Kräftpest. Bandet kommer nærmere bestemt fra Rakkestad, og har holdt det gående siden 2003. Det har tatt de ti år før de har funnet formen og sounden jeg føler de har lett etter. For jeg må være ærlig og si at jeg aldri var noen kjempefan av FORK. De har gitt ut to album før. Nemlig Harlekin i 2008 og The Reverend i 2011. På disse to utgivelsene var de fire personer, og de spilte beint fram skatepunk. Jeg synes det var kult, men det var aldri noe som virkelig fanget oppmerksomheten min der. Det var først da de ble en trio og spilte inn 1890 Antislum i 2013 at jeg følte de fant sounden som virkelig traff meg.


LAST NED/KJØP/LYTT TIL ALBUMET HER:
https://kraftpest.bandcamp.com/album/1890-antislum
(det ligger også ute på Spotify, Wimp, iTunes, eller hva enn du måtte bruke)

Bandet har gått voldsomt under radaren, noe som for meg er veldig merkelig. For det første har de turnert med Göttemia i alle år, de har turnert hele det jævla europeiske kontinentet, og de er kanskje hva man kan regne som en "supergruppe". Bandet består av brødrene Nymo. Knut Oscar spiller bass i Oslo Ess og OnklP & De Fjerne Slektningene, og lillebror Magnus spiller trommer i alt som er, men Aarabrot er verdt å nevne. Ikke-bror Kim Trøbråten spiller i bandet Freedumb på si. Likevel har FORK fått så lite oppmerksomhet som de har fått. Skylda kan man jo selvsagt legge litt på bandet selv, som ikke er spesielt ivrige på promoteringsfronten. En enda større del av skylda kan man legge på at bandet valgte å silketrykke coveret til skiva, noe de fant ut var jævlig pes. Selv måtte jeg få en skive uten cover.

For meg er 1890 Antislum et realt mesterverk. De har gått fra ganske rettfram skatepunk til noe helt eget. Det låter som melodisk punk med røtter i tidlig 90-talls emo, noe skatepunk, samt referanser til heavy metal à la Iron Maiden. De har også gått fra engelske tekster til utelukkende norsk, noe jeg synes de klær svært godt. 1890 er postnummeret til Rakkestad, og man kan på mange måter si at albumet handler om Rakkestad. Man får en slags klaustrofobisk og mørk følelse av å være fanget ute på landet. Tekstene er mørke, og melodien er tung og melankolsk. Veldig basstunge greier. Det som også er jævlig spesielt med FORK er det at trommis Magnus Nymo også er vokalist. Live er det dritkult å se. Noen ganger spiller de også med Kenneth Kapstad på et annet trommesett. Har du muligheten til å oppleve det live bør du droppe alt du har i henda. Det er faen meg magisk.

Tittelsporet som åpner skiva åpner med en jævlig skurrete fuzzgitar som lager noe ubestemmelig bråk før trommer og bass kicker inn og de starter noe som kan minne litt om et beintøft Iron Maiden-riff. Da jeg spurte bandet kunne de fortelle at i Rakkestad var det mange "slumme" mennesker. Rånere, rasister, bygdetullinger, og lignende som man finner på små avsidesliggende plasser. FORK derimot er "antislum". De er motvekten til dette, og de er en egen gjeng med outcasts. "... At hele jorda er et høl og vi har vårt hjørne". I refrenget ropes det "1890 ANTISLUM!" og man klarer nesten ikke la være å rope med. Det er nesten på grensa til cheezy, men akkurat innafor. Skiva går over i låt nummer to som er min soleklare favoritt. Den er litt mer downtempo, men desto mørkere. Låta heter Ingen Nåde og utspiller seg i en skolegård. Noe fryktelig skal skje. Protagonisten skal få juling, og det er en slags dommedagsfølelse over det hele. Samtidig drar man paralleller til voksenverden og mørke ting som skjer. Refrenget forteller dystert at "Ja, jeg vet det kommer, og jeg vet jeg snart skal dø. Her er storefri, og her er ingen nåde". Man ser brått tilbake på det man har tenkt var en ganske fin barndom, men så blir den så jævlig dyster likevel. Det er hva den låta gjør med meg.

Jeg tror det blir litt langt å skrive en "track-by-track"-anmeldelse av skiva, og jeg ser ikke for meg at noen har interesse av å lese det, men jeg skal ramse opp noen høydepunkter. Låtene er dystre, og de tar for seg veldig angstfylte temaer. Det er en veldig mørk vibb over hele skiva. Noe som gjør plata jævlig kul er at de har med gjestevokalister fra Tonehjulet med på flere låter. Laurits fra Göttemia og Karine fra Lucky Malice gjør en jævlig mesterlig jobb. Et gjentakende tema er dop og angst. De har også en hel låt som omhandler temaet, nemlig Dop Og Alkohol. Mot slutten er det også en hyllest til Iron Maiden i låta Enke Av Jern. Skiva avsluttes av låta Smaaland som også handler om Rakkestad. Det er en mektig avslutning som er veldig emosjonell. For meg er åpningen på mange måter det å være fanget på en liten plass, mens avslutningslåta handler om det å endelig komme seg ut. "Kan dere høre meg? Vi skal gå hver vår vei fra nå". Det er den melankolske følelsen av å forlate et sted man er så tilknyttet, men samtidig litt preget av optimismen av å starte noe nytt. En perfekt avslutning på dette melankolske mesterverket.

Og vet dere hva det beste er? FORK jobber med sitt fjerde studioalbum akkurat nå, og etter det jeg har hørt fortsetter de i samme gate. Det blir jævlig fett. Hvis du ikke klarer å vente til den tid, vil jeg anbefale å sjekke ut Magnus Nymo sitt andre prosjekt, REGN med albumet Mareritt som nettopp har sluppet. Det er et minst like mørkt og angstfylt konseptalbum om angst, panikkanfall og mareritt.
Lytt her: https://soundcloud.com/regnband/sets/mareritt

Følg også FORK på Facebook for å få med deg siste oppdateringer:
https://www.facebook.com/forklore

- HERPESGUNNAR

Singel og "selvpromotering" - Moose Empire

Det første må bli først; I'M BACK BITCHES! Prokrastinering og mangel på motivasjon har ført til en tre måneder lang pause. Jeg begynner simpelt, så jeg begynner med å promotere noe jeg ikke er en del av, men har vært med på å gi ut. Gi plass for gullgutta i Moose Empire

Jeg driver et plateselskap sammen med en haug med venner. Det går under navnet Hoppla Hesten, og vi har holdt det gående i fire år nå. Moose Empire er blant banda vi har i stallen vår. De har holdt det gående i mange år, men har aldri fått rotet seg til å gi ut noe ordentlig. Men nå kommer det faen meg en debutskive fra denne herlige dysfunksjonelle gjengen.

Forrige måned kom singelen Dance Your Feet Off. Tittelen legger ikke skjul på noe. Dette er en høyst dansbar låt. Garasjerock møter pop-punk, med høy orgelføring og mye "ohh baby". En jævlig feit og drivende bassgang som ligger på høyde med bassdrevne danselåter man kan høre på byen. Likhetene slutter dog der. Lyden låter herlig skranglete uten at det nødvendigvis låter som en demo. Låtene er nemlig spilt inn og produsert av bandet selv i deres eget studio i skogen. Det låter skranglete på den gode måten. Den måten som sier "fuck you" til finpolert rock.

Hør låta her:


Den andre singelen de har sluppet heter Kuleste Kidza På Skolen. Låta handler rett og slett om å være de kuleste kidza på skolen, og er en bra tongue-in-cheek låt. Den passer imaget til Moose Empire perfekt. Et ungt band for et ungt publikum. Som Simen Følstad en gang uttalte: "Dette er det perfekte UKM-bandet". Der hvor Dance Your Feet Off er en energisk låt som bare får deg til å ville danse vilt, er Kuleste Kidza en langt mer downtempo låt. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en ballade, men det er ikke langt unna. Verset er nummeret inntil en ballade, men refrenget kommer eksplosivt inn og proklamerer at "vi kan bli de kuleste kidza på skolen".

Hør låta her:


Jeg har selvfølgelig fått tilgang til albumet for lenge siden, og jeg har hørt igjennom det veldig mange ganger. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å få herligheten på vinyl. Låtene som er lagt ut så langt er godt representative for hele albumet. Det er høy orgelføring, høyt tempo og mye energi. Gutta leverer en helvetes debutskive her, og hvis oppmerksomheten uteblir er folk bare for tette i hodet til å forstå hva det er de får servert.

Sørg for å få med deg dette bandet live, for en ting er magien på skiva, men live er de et kapittel for seg selv. De er på den riktige siden av dysfunksjonell. Det er det morsomste og den mest høy-oktave konserten man kan være med på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det er en opplevelse. Det er som å se et pop-punkband som har heftig omgang med garasjerock, også atpåtil kommer kirkeorgelet inn i bygningen og begynner å skrike. Det er som å få et spark av pop rett i fjeset, og man kan ikke annet enn å le og kose seg. Anbefales på det sterkeste.

- HERPESGUNNAR

Musikkåret 2014

Dagen er her. Året er snart omme, og alle sider kommer med sine topplister for året. En kompis mente på at dette året har vært katastrofe for musikk, så jeg måtte motbevise dette for meg selv. 2014 har vært bra, og her er noen av mine høydepunkter

Dette er følgelig album som jeg synes har vært stas. Hva andre har likt dette året er irrelevant. Listen er i tilfeldig rekkefølge. Jeg skriver kort om hver skive, og under finner du en rekke lenker for å lytte til skiva. Jeg orket ikke prøve å embede noe, for det er et sant helvete. Jeg regner med at de fleste har Spotify, men føyer også med Wimp for de som bruker det, og Youtube/Bandcamp til de som ikke er på noen streamingplattformer.

Tony Molina - Dissed & Dismissed

Denne skiva har jeg skrevet noen velvalgte ord om tidligere. Dette er faen meg årets høydepunkt. Skiva er 12 minutter fylt til randen med fengende fuzzpop. Hver låt klokker inn på rundt ett minutt og består av et slags vers, refreng og solo før låta er ferdig. Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Skiva er magisk og må oppleves.

Les mer om den her: 

http://www.herpesgunnar.net/2014/11/musikktips-tony-molina-dissed-and.html

Lytt:      Youtube      Spotify        Wimp      Bandcamp 

Have A Nice Life - The Unnatural World

Have A Nice Life kommer her med oppfølgeren til den fantastiske debutskiva Deathconsciousness. Jeg anbefaler på det absolutt sterkeste alle å høre den skiva. For meg er ikke oppfølgeren like bra. Det er vanskelig å toppe et slikt mesterverk de allerede hadde laget, men det betyr på ingen måte at ikke dette er sinnsykt bra! Have A Nice Life er et gloomy post-punk band som inkorporerer elementer av shoegaze, ambient, drone, black metal, og industrial . Alt de har er trist som faen, og sjeleknusende. For meg er denne skiva kanskje lettere tilgjengelig enn debutskiva. Den er litt mer "upbeat" i den grad man kan kalle det for det. Den er også lettere tilgjengelig å få tak i, for da Deathconsciousness kom ut forsvant alle eksemplarene av skiva som kun var trykket på vinyl. Dette førte til at skiva kosta flere tusen kroner, og var meget ettertraktet. Nå har de heldigvis tatt til vettet og laget nye opplag og gitt ut musikken digitalt også.

Vær så snill, sjekk også ut Deathconsciousness! 

Lytt:    Youtube      Spotify      Wimp      Bandcamp

Dark Times - Give

Denne skiva har jeg faktisk dårlig samvittighet for at jeg ikke har rukket å skrive om før. Faen så bra den er! Jeg oppdaget Dark Times da de ga ut EPen Girl Hate (anbefales også på det sterkeste), og de fikk 0% i en anmeldelse i Hissig. Anmelderen mente de var som Ramones etter å ha sniffa lim, og at de kun var kjente fordi de var jenter. Folk blei jo selvfølgelig forbanna, men en ting er sikkert; det var jævlig bra PR. Med Give gir trioen ut sitt debutalbum. Det er fengende som faen, og hakket mer tilgjengelig/poppete enn tidligere utgivelser. Det er punk i et moderne format. Simple riff som går langt inn i hjernebarken, den sinna vokalen, trommer som driver spetakkelet endeløst fremover. Det er nydelig! Favoritten er tittellåta som har et bassriff som er så helvetes bra. Det jeg liker så godt er at Dark Times viser at de ikke bare er et EP-band, de er i stand til å lage en fullengder, og de passer veldig godt til det. Midt i skiva kommer det noen litt roligere låter, som man nesten kan dra så langt som å kalle ballader. I alle fall hvis man sammenligner det med det andre på skiva. 

Lytt:    Bandcamp        Spotify          Wimp

Behemoth - The Satanist

Dette er hva jeg vil kalle black metal for folk som kanskje ikke er så fan av black metal fra før. Jeg får sikkert en kommentar eller to om at det er fordi dette er blackened metal og ikke black metal, og da sier jeg fuck dere. Er det sinna som faen, satanistiske tekster og dobbeltpedal på trommene så er det black metal i min bok. Skiva begynner sakte med et mørkt riff. Sint som faen. Det som gjør denne skiva litt lettere tilgjengelig enn mye annen black metal er kanskje det at den ikke begynner så sinsykt hardt rett på. Man blir varmet opp til hva som kommer, litt som å penetrere anus. Det er også vokalharmonier, synth og trompet med i lydbildet. Den er rolig, hard som faen, og tidvis pompøs. Skiva er en flott hyllest til djevelen. Den er mørk som faen, men også akkurat passe hørbar slik at den duger til hverdags og fest.

Lytt:    Youtube           Spotify           Wimp    

Andrew Jackson Jihad - Christmas Island

Andrew Jackson Jihad er mitt yndlingsband, og det må sies at jeg gledet meg som en liten unge til denne utgivelsen. Min umiddelbare reaksjon var litt skuffelse, men albumet har vokst voldsomt på meg. Albumet er på ingen måte en favoritt i deres diskografi, men det er et jævlig bra album. Dette albumet marker på mange måter et gjennombrudd. Dette er det første albumet de har gitt ut på en større label, og det er også det albumet som har oppnådd størst kommersiell suksess. Det første som merkes med albumet er at de føles mye mer som et band enn tidligere. Det er utstrakt bruk av strykere og keyboard, sammen med gitar, bass og trommer. Det er finpolert, men samtidig er det masse fuzz over hele. Albumet er veldig variert, og har låter som minner veldig om tidligere utgivelser, men de har også låter som er mer eksperimentelt enn tidligere. Et eksempel er låta Coffin Dance som er drevet av keyboard og cello. Den er veldig downtempo og nydelig. Alt i alt er Christmas Island et variert og solid album som viser hvordan et band kan utvikle seg fra en akustisk duo, til punkband også til et alternativ rockeband.

Sjekk også ut intervjuet jeg gjorde med frontmann Sean Bonnette:

http://www.herpesgunnar.net/2014/10/interview-with-sean-bonnette-andrew.html

Lytt:      Youtube      Spotify      Wimp        Bandcamp

OFF! - Wasted Years

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne utgivelsen. Det låter som OFF! og det låter fett som faen. OFF! er det man kan kalle etterlevningene etter Black Flag og Circle Jerks. Det er beint fram punk, simpelt, kjapt og aggressivt. Det som er annerledes med denne skiva er hvor mørk den føles. Skiva heter jo tross alt Wasted Years og låtene på skiva er omtrentlig like hyggelige. Det er ingen låter som er spesielt up-beat på noen måte. Det er ingen låter som gir meg lyst til å feste, eller lignende slik som det var ved tidligere utgivelser. Denne gir meg mest lyst til å knuse noe. Finne fram skateboardet og brekke alle bein i kroppen. Det er følelsen jeg sitter igjen med. Det skal også taes med at skiva virker langt bedre produsert enn forrige album. Dette på tross av at alt er spilt inn live i en åtte spors båndopptaker.

Lytt:     Youtube      Spotify       Wimp         Hjemmeside

Eurovisjonen - Eurovisjonen EP

Dette er en norsk perle som kom ut fra ingensteds. Ettersom jeg har forstått er dette et NISS-prosjekt. Konseptet her er simpelt og perfekt: De covrer gamle norske Melodi Grand Prix låter. Det minner litt om norges svar på Me First And The Gimme Gimmes. Her covres slagerne Aldri I Livet, Voi Voi, Du Ber Meg Om Evighet og Do-re-mi. Grand Prix-låter har aldri låt så bra som det her. Alt er pakket inn i jævlig fengende pop-punk. Bandet har gjort en god jobb i sine tolkninger. Om dette var et prosjekt som startet og sluttet med denne EPen er jeg ikke sikker på, men jeg håper virkelig at de gir ut mer!

Lytt:              Spotify                       Wimp

Nothing - Guilty Of Everything

Denne skiva tok meg uten tvil med storm. Jeg oppdaget den riktignok ikke før i november, men bedre seint enn aldri. Skiva er vakker. Det er shoegaze som møter tyngre rock. Albumet er en slags forsoning for frontmann Dominic Palermo som satt inne etter å ha knivstikket en fyr under en slåsskamp. Han vil endre livet sitt, og Guilty Of Everything er denne endringen han er ute etter. Albumet er vakkert, følelsesladd, kraftig, men samtidig ambient og litt flytende. Det er noe helt spesielt med den effekttunge gitaren som møter den sarte vokalen. 

Sjekk ut hva jeg har skrevet tidligere:

http://www.herpesgunnar.net/2014/11/musikktips-nothing-guilty-of-everything.html

Lytt:      Spotify            Wimp           Bandcamp

The Dogs - The Tears Are Voodoo

Garasjerockbonanza! Dette er etter min mening det beste Kristopher Schau noensinne har drevet med. Bandet består av en gjeng godt etablerte oslomusikere. The Dogs er på ingen måte revolusjonerende, men det er så jævlig gjennomført at det uten tvil burde bli en av de største rockebanda i Norge innen kort tid. Det er fuzzete garasjerock drevet av gitar og farfisaorgel. Schau skriver dritbra tekster, og vokalen hans passer perfekt til dette prosjektet. Med resterende bandmedlemmer på backingvokal låter det konge. Ryktene skulle ha det til at dette albumet ble spilt inn live, og at det var rein flaks at de blei så bra som det ble. Har du mulighet til å se disse rakkerne live så anbefales det på det sterkeste. Fy faen for et show!

Lytt:    Youtube       Spotify          Wimp

Protomartyr - Under Color Of Official Right

Jævlig bra postpunk. Skikkelig bassdrevet som postpunk ofte er. Vokalen er litt sånn "jeg gir faen", og det liker jeg skikkelig godt. Tekstene er også dritbra. Vokalisten har en tendens til å stå med sigg og et glass whiskey i hånda mens de spiller. Han virker som en vittig og gløgg type, og tekstene gir meg ikke inntrykk av at jeg tar feil. Låtene er som nevnt veldig bassdrevne, og det er en dyp bass som holder låtene på plass. Gitaren derimot låter ikke så veldig stereotypisk postpunkete ut. Det er mye fuzz, og gitaren spiller også mye rytme sammen med bassen. Trommisen spiller mye på tammer og skarptromme noe som gir den veldig åpne og dype sounden. Skiva kom ut fra det blå for min del, og den kan ha gått under radaren for mange. Anbefales

Lytt:     Youtube          Spotify            Wimp      

Swans - To Be Kind 

For mange er dette årets album. Det er også høyt oppe på min liste, men jeg vurderte litt å unnlate skiva på denne lista. Ikke fordi jeg ikke synes skiva er fet, men nettopp fordi jeg synes den er så umenneskelig fet. Jeg klarer ikke helt finne ord for å beskrive den. Jeg tar heller den feige løsningen også sier jeg absolutt ikke en dritt om skiva. Jeg tar heller og linker til en anmeldelse som ble skrevet av en annen person i denne husholdningen, fordi hun har allerede skrevet det så jævlig bra. 

Les anmeldelsen her:

http://www.musikknyheter.no/anmeldelser/13230/Swans.html

Lytt:            Spotify           Wimp

JEFF The Brotherhood - Dig The Classics

Helvete, nå er jeg oppe i to coverskiver på denne lista. Jaja. Denne er fet som faen, og jeg gleder meg til JEFF The Brotherhood slipper nytt album på nyåret. Dette var på mange måter som ventebrødet man får på restaurant. Fett som faen, men tilfredstiller ikke nødvendigvis min sult. Skiva er råbra, og det låter som JEFF The Brotherhood pleier å gjøre. Det er seigt og tungt, med bare gitar og trommer. De covrer blant annet Pixies og My Bloody Valentine. Jeg liker veldig godt at de ikke går i fella med å gjøre veldig uoriginale coverlåter. Yndlingslåta mi på skiva er Cujo-coveret av Colleen Green. Det er også jævlig imponerende hvor bra de har fått til My Bloody Valentine coveret, for det er det ikke mange som prøver på og slipper unna i god behold. Fuzzete, og dritbra. Anbefales som en lett oppvarming til skiva deres som kommer på nyåret en gang.

Lytt:      Stream       Spotify       Wimp

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

Endelig kom Torgeir Waldemar med debutskiva si. Etter å ha sluppet en helt vill EP i 2012 kom han endelig med en etterlengtet debut. Jeg oppdaget denne karen først på Rassisme, Youtubeserien til Kristopher Schau. Der fikk han Kristopher til å gråte etter å ha spilt låta. Torgeir Waldemar spiller norsk country på sitt beste. Han synger mye om hvordan det er å vokse opp med en kultlignende kristen familie, og hvordan det er å skille løgn fra sannhet, og fortsatt være kristen. Det er personlig og trist. Albumet er langt mer gjennomført enn EPen som var mer lo-fi. Nå har han fått med seg en hel haug med musikere, og det kler ham veldig. Hvis du vil høre country sånn som det skal være; nemlig sippete og trist som faen, så er dette skiva for deg. 

Lytt:       Youtube       Spotify      Wimp

Lista kunne nok vært jævlig mye lengre enn dette. Men det har seg slik at jeg får gjester, og jeg er lat. Her kommer istedenfor en liste med utgivelser som jeg mener var et høydepunkt i år.

Andre utgivelser som er verdt å nevne:

Fucked Up - Glass Boys

Against Me! - Transgender Dysphoria Blues

Årabrot - I Modi

Haraball - Half Tux

Barren Womb - The Sun's Not Yellow, It's Chicken

Göttemia - Style (singel)

Onkl P & De Fjerne Slektningene - S/E

Onkl P & De Fjerne Slektningene - Slekta II

Me First And The Gimme Gimmes - Are We Not Men? We Are Diva!

Red Headed Sluts - People With Faces

Perfect Pussy - Say Yes To Love

Kosmischer Läufer - The Secret Cosmic Music of the East German Olympic Program 1972-83 vol. 2

Motorpsycho - Behind The Sun

The Electric Mountain - S/E

Kommunalt Svømmeanlegg - Grus

CJ Ramone - Last Chance To Die

Norsk Råkk - Panoramaskrik

Michael Cera - True Dat

Diarrhea Planet - Aliens In The Outfield

Christian Fitness - I Am Afraid Of Everything That Isn't Me
Sia - 1000 Forms Of Fears
Jesus Fucking Christ – Homophobia Is Like Totally Gay

Hva var årets musikalske høydepunkter for deg? Er det noe du mener jeg har glemt eller gått glipp av?

GODT NYTT ÅR!

-HERPESGUNNAR

Musikktips: Julestemning

Jula nærmer seg med stormskritt, og jeg tenkte å komme med en liste over en slags alternativ julespilleliste.

Nå skal det sies at som korgutt synes jeg det er ganske stas med tradisjonelle julesanger. Jeg liker sølvguttene veldig godt. Men det kan bli litt mye av det, og mye er også hørt ihjel. Dessuten liker jeg generelt best å høre på rock-orientert musikk. For meg blir det ikke jul uten, her er min liste over alternative julelåter:

Haust - No Christmas

Første låt har en tilhørende jævlig kul musikkvideo. Haust ga ut en 7" sammen med Okkultokrati ved navn Black Hole X-mas. Den fikk ikke spesielt positive tilbakemeldinger av Bergens Tidene, og da vet man at skiva er dritbra! Sint som et helvete, med Haust sine markante r-er. Det blir faen meg ikke noe jul i år.

Okkultokrati - All I Want For Christmas Is Glue

Fra samme skive som nevnt tidligere. Flott parodi på Mariah Carey sin All I Want For Christmas. Mørk som faen denne også. MY HEART IS IN SO MANY PIECES! IT MIGHT MEND WITH GLUE. Mørkt.

Iggy Pop - White Christmas

Koselig sak dette. Iggy Pop covrer klassikeren White Christmas. Det er noe med den mørke, raspete og litt umelodiøse stemmen hans som fenger. Sammen med skranglegitaren og de litt eksplosive trommene, kor og ymse julelyder er den helt perfekt.

The Hives & Cyndi Lauper - In A Christmas Duel

En duett med The Hives og Cyndi Lauper er vel ikke akkurat noe man forventet seg å få høre. Men den eksisterer og er jævlig kul. Fytti helvete, for en låt. Stemmene til Pelle Almqvist og Cyndi Lauper er veldig harmonerende. Og selve teksten er dritbra. Et ektepar som fungerer på premisset at de fungerer så jævlig dårlig sammen. Det er puling av mødre, brenning av platesamlinger, og mye mer. Men alt er glemt, når driten dekkes av snø og jula ringes inn. Anbefales

The Vandals - My First Christmas As A Woman

Ikke noe sier vel alternativ jul som litt transseksualitet? The Vandals har gitt ut en hel juleskive kalt Christmas With The Vandals: Oi To The World, og det er mye bra på den. Anbefales å høre hele, men jeg har plukka ut noen høydepunkter. Det er noe med måten han synger "my penis, chop it off, cause it ain't no use for me". Fengende pop-punk pakket inn i julefølelse det her.

The Vandals - Hang Myself From The Tree

Jula kan ikke bare være glad og positiv hele tida heller? Jeg tok den først litt spøkefullt og full av ironi, men jeg føler den har noe gående for seg. Den er trist som faen i alle fall. Og minst like fengende

Per Bergersen - Kyssing / Jeg Skyter Meg På Julaften

Vi fortsetter i den dystre gata! Blir ikke jul uten folkekjære Per Bergersen fra Røros. Ironien er vel at han ender død ved hagle. Riktignok ikke på julaften, og han får en kompis til å skyte han. Grotesk låt, men den blir hakket verre når det ikke er så langt unna hans skjebne. Versjonen av han som er innsatt på Tyrili anbefales forøvrig også!

Julian Casablancas - I Wish It Was Christmas Today

Noe litt mer koselig. Tror dette bare er et cover, men jeg synes det er ganske koselig. Spiller denne for å hype litt fram mot jul. Fløtepusen fra The Strokes får meg virkelig til å glede meg til jul

NOFX - X-mas Has Been X'ed

NOFX har laget en låt om hvordan dette blir den siste jula. Vi tror ikke på noe lenger. Gud er død, og alle blir ateister, og nå legger vi ned jula også. Men ikke vær trist av den grunn, festen fortsetter i sann punkestil! Ganske kul punkelåt. Låter sånn ca som alt NOFX har lagd (og det mener jeg selvfølgelig på en god måte)

Sweden - Christmas In My Bed

Fin låt dette også. Fra popmonsteret Sweden. For meg høres det ut som en break-up låt og julelåt i ett. Passe melankolsk og vakkert. Og poppete så klart. Ingeborg Selnes er med på vokal, så det er jaggu en duett også, og ikke noe er bedre en vokalharmonier. Videoen er ganske finflott også synes jeg.

Rolf Just Nilsen - Julekveld i Skogen

Jeg vet dette skulle være en liste med alternative julelåter, men denne bare måtte med. Fytti helvete for en låt da! Det utdaterte orgelet, den gnålende vibratostemmen, og den nitriste julehistorien om et fattig par i skogen uten penger, også kommer familiens sorte får fra AMERIKA med penger. Nok en gang blir alt reddet av AMERIKA. Jeg vet ikke jeg altså. Det er noe magisk med den låta her. Jeg vet ikke om noe så nitrist. Må også få med en shout-out til dansebandet Banana Airlines med låta Svigermor Ble Overkjørt Av Nissen. Jeg og mamma har som juletradisjon å høre på den forferdelige låta. Dessverre finner jeg den ikke ute på nett. Her er dog et cover, men det blir ikke det samme.


Hvilke julelåter hører du på? Har du noen alternative julelåter på lur? 

- HERPESGUNNAR

Konsert: Swans + Deathprod, Rockefeller Oslo

Jeg dro for å se Swans på Rockefeller. Jeg forventet meg noe høyt, langt og forhåpentligvis veldig fett. Jeg ble ikke skuffet.

Skrev dette innlegget ferdig før Blogger bestemte seg for å klikke og slette hele greia. Dette er forsøk nummer to, som sikkert ikke blir like bra.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært noe spesielt opptatt av Swans før de ga ut albumet To Be Kind. Albumet ble mitt møte med Swans, og det er slett ikke noe dårlig møte. Albumet har høstet strålende kritikk over hele rekka, og står nok som ett av årets beste album. Hvis du ikke har hørt det enda vil jeg anbefale deg på det sterkeste å gjøre det. Les også denne anmeldelsen av skiva:
http://www.musikknyheter.no/anmeldelser/13230/Swans.html

Etter å ha hørt skiva, og etter litt gruppepress fra mine venner endte jeg med å kjøpe billett til konserten. På forhånd holdt jeg forventningene litt lave, da jeg hadde hørt rykter om (og sett på Youtube) for sprø Michael Gira kan være. Jeg følte derfor at denne konserten kunne slå begge veier. Den kunne være dødsbra, eller den kunne være "too far out". Jeg satset på sistnevnte slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Forventningene mine var at det skulle bli høyt, langt og forhåpentligvis ganske så kult. Det første vi så da vi gikk inn i lokalene var mange små lapper hvor det stod "vi oppfordrer til bruk av ørepropper her i dag, da det kan til tider bli veldig høy lyd under konsertavviklingen". Jeg følte forventningen min var innfridd allerede.

Først ut for kvelden var Helge Sten, bedre kjent som Deathprod. En norsk musiker og produsent som har jobbet med Motorpsycho. Han lager musikk i ambient, jazz og støy land. Han åpner, og det er høyt. Det er repeterende og støyete ambient. Illevarslende, som en alarm av støy som varsler hva vi har i vente. Før første låt har fadet ut er det en fyr ved siden av meg som roper "BRAVOOOO!!!!", mens han klapper for seg selv. Det var så flaut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, samtidig som jeg sleit med å ikke bryte ut i høy latter. Jeg fikk panikk og vurderte et øyeblikk å klappe med ham, for at det ikke skulle bli så flaut. Alle snudde seg rundt for å se på idioten som stod og klappet, så blei låta slutt og alle andre klappet. Neste låt begynner. Jeg er litt ambivalent til hele greia egentlig. Jeg liker greia veldig godt, men på en annen side virker det bare som han trykker på play, spiller en loop som bare går jævlig høyt og det er det. Mest av alt følte jeg for å sitte på en stol og se på. Fyren ved siden av meg tar bilde med blitz, og alle snur seg igjen. Idiot. Ny låt, og denne gangen mer melodiøst. Det låter som noe slags undervannspop. Scenelyset slo meg også som veldig bra. Jeg pleier å hate scenelys, jeg føler at en vanlig bordlampe burde holdt. Men dette var faktisk veldig bra. Siste låt er nesten som en flyalarm. Det låter som dommedag. Perfekt før Swans tenkte jeg, og jeg håpet litt at det skulle gå rett over i dem.

Det gjorde det heldigvis ikke, for det gikk over til pausemusikk. De spilte 30-60 talls amerikana, og det var en så bizarr kontrast, noe som var nydelig. Musikken fades ut, og Swans begynner å innta scena. Ført fyren på perkusjon. Han begynner å denge på en jævlig stor gong. Så etter noen minutter kommer trommisen ut, som begynner å slå på tammene sine. Så kommer resten av bandet ut, og de spiller en nærmest endeløs og fengslende jam. Det er jævlig høyt, og jeg tar en titt på decibelmåleren på miksebordet som konstant er på rødt. På tross av at det var veldig høyt føltes det egentlig ikke så høyt, fordi det var et så luftig lydbilde. Det var litt som et band som spilte rolig ambient, bare jævlig høyt. Det er nå brått mange idioter som tar bilde med blitz. Jeg var nesten sikker på at Michael Gira kom til å klikke når som helst, men det gjorde han ikke. Det gikk riktignok nesten en time før han sa noe som helst til publikum, og det var et mumlende "thank you". Det tar drøyt en time til før han snakker til publikum igjen, og denne gangen også noen få ord.

Det er kompromissløst. Det føles som om jeg blir satt på prøve mellom hver låt, med tilsynelatende endeløse jams. De er fengslende og brutale. Fantastiske å høre på. Men jeg blir veldig fort utmattet. Jeg merket at jeg ble helt ødelagt i både bein og rygg, og jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg har da vært på konsert før. Kanskje var det fordi det var så "rolig"? Mest av alt skulle jeg bare ønske jeg hadde en stol, og at jeg kunne nyte konserten sittende. Midt i publikum er det en fyr som tripper på syre, og han har armene i en posisjon gjennom hele konserten; nemlig opp. Det faller noe papirliknende fra taket i nye og ne, og jeg undrer på om det var syre. Mest sannsynligvis ikke, men man vet jo aldri med Michael Gira. Hele konserten er dødsbra. Det er høyt, hardt, ømfintlig, vakkert, brutalt. Alt på en gang. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å beskrive konserten en gang. En start er å høre på To Be Kind. Jeg får litt de samme følelsene av å høre på det. De klarte å overføre alle disse følelsene over i en livesetting. Det var veldig intenst. Vi måtte riktignok gå etter to timer, og da hadde de nok ytterligere en halvtime igjen. Jeg røsket med meg To Be Kind på vinyl fra merchboden og var litt bitter over at vi måtte gå tidlig. Fuck NSB. På vei til toget dro jeg også med meg en plakat fra gata. Fin som faen. Alt i alt var det en jævlig bra konsert.

Hør Oxygen fra To Be Kind her:


- HERPESGUNNAR

Musikktips: Nothing - Guilty of Everything

Shoegaze er tilbake for fullt, men nå i nye former. Nothing sin tolkning av den er fantastisk, og alle burde sjekke ut dette albumet

Hvis du først skal lese det jeg har skrevet, tror jeg det er en fordel å vite hva shoegaze er for noe. Hvis du aldri har hørt om shoegaze så er det på tide å utforske det nå. Betegnelsen shoegaze kom fra band som brukte så jævlig mange effektpedaler at de bare ble stående og stirre ned på skoa sine. Sjangeren begynte på 80-tallet, og var relativt stor helt fram til 90-tallet før den begynte å ebbe litt av. Shoegaze låter veldig drømmende, og litt flytende. Vokalen er gjerne litt ambient, og det blir brukt mange effekter på gitaren som ofte er drivende element i låtene. Hvis du ikke har ført shoegaze før, anbefaler jeg å begynne med Loveless av My Bloody Valentine. Gjør det. Nå.

Nothing ble dannet av frontmann Dominic Palermo, som tidligere spilte i hardcorebandet Horror Show. Palermo har hatt et trøblete liv, som ble toppet med at han knivstakk en fyr i et slagsmål. Palermo sonet to år for drapsforsøk. Etter å ha sonet to år ante han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han forstod at han ikke kunne fortsette med det voldelige livet han har levd, og han brukte noen år på å finne seg selv. Det var gjennom dette at Nothing ble dannet. Palermo prøver her å formidle hvor vakkert, men også håpløst det er å vokse opp med en trøblete bakgrunn. Guilty of Everything er på mange måter et oppgjør med frontmann Palermo sitt tidligere liv. Han er skyldig for alt han har gjort, og det ønsker han å formidle gjennom denne skiva.

Dominic Palermo har brukt sin forkjærlighet for shoegaze, og da særlig albumet Loveless. Nothing sin musikk er langt hardere enn hva noe annet shoegazeband har spilt. Det later til å ha blitt populært å bygge videre på shoegazesjangeren, og for ikke lenge siden oppstod sjangeren blackgaze, en slags blanding mellom black metal og shoegaze. Bandet Deafheaven ble kjent for sitt black metal/shoegaze-uttrykk på albumet Sunbather. Dette albumet derimot er ikke i nærheten av så hardt. Jeg føler det som en slags blanding av shoegaze, post-punk og emo (da sikter jeg selvfølgelig til 90-talls emotional hardcore alá Fugazi og ikke "emo" alá My Chemical Romance). Det låter hardt, men aldri hardcore hardt. Vokalen er ambient, men den forsvinner ikke så mye at man ikke kan høre ordene som blir sunget. Gitaren er drivene, den er hard med mye overdrive, men den er også spaced out som shoegaze pleier å være.

Jeg oppdaget de nettopp, men jeg føler allerede nå at dette kan bli ett av årets høydepunkter for meg. Det er drømmende, mørkt, håpefullt, dystert, hardt, mykt. Det føles perfekt for en mørk høstkveld, og jeg anbefaler alle å sjekke det ut.

Og bare for å få det sagt: Jeg elsker bandnavnet, tittelen på skiva, omslaget, og det generelle imaget til bandet. Det er noe poetisk over det, og veldig dystert.

Edit: Fant selvfølgelig ut at de spilte i Norge forrige uke. Det er den verste følelsen i verden å oppdage et dritkult band rett etter at de har spilt i Norge.

Sjekk ut Guilty of Everything:

Bandcamp
https://wearenothing.bandcamp.com/album/guilty-of-everything

Spotify
http://open.spotify.com/album/2bBtD1q0hKNztuOLGcToL6

Wimp
http://wimp.no/album/25289923


- HERPESGUNNAR

Musikkvideo/selvpromotering: DESTROY BERGEN

Jeg spiller fortsatt i bandet HRPS. Det er derfor jeg heter HERPESGUNNAR. Vi kommer med en ganske tøff (om jeg får si det selv) sjuer i januar, men siden vi er utålmodige begynner vi å lekke litt greier nå.

Se musikkvideoen til låta Destroy Bergen nedenfor. Tittelen er sånn ca nøyaktig hva låta handler om. Bergen er en forferdelig del av Norge som vi bare burde kvitte oss med. Vi åpner for å starte opp igjen den store bergensbrannen som herjet for snart hundre år siden.




Ka du tru?

- HERPESGUNNAR

Musikktips: Tony Molina - Dissed And Dismissed

Hvis du ikke har hørt denne jævel'n enda, så vet du hva du har å gjøre! Bruk 12 minutter av ditt liv på å høre dette albumet

Dette er kanskje noe av det beste jeg har kommet over på lenge. Jeg fant albumet ved en ren tilfeldighet under diverse musikktips fra Wimp (anbefales forøvrig på det sterkeste, suck it Spotify). De hadde en artikkel gående med beste album på under tjue minutter eller noe sånt. Jeg tenkte at jeg sikkert kunne høre gjennom albumene som lå der, da de tross alt var så korte. Der kom jeg altså over denne perlen på kun 12 minutter, som er så jævlig bra at man bare må høre gjennom den 3-4 ganger på rappen.

Hør hele albumet her:
(Ligger også ute på Wimp, Spotify, etc. Vinyl, CD og kassett for salg her)



Tony Molina kom tilsynelatende ut fra ingensteds, men i hardcoremiljøet i California er han en gammel traver. I et intervju kan han fortelle at han har skrevet rundt 250 sanger. Tidligere har han spilt i Dystrophy og Lifetime Problems. Nå spiller han i hardcorebandet Caged Animal og fuzzpopbandet Ovens og nå har han startet en solokarriere som Tony Molina. Det skal sies at det Tony Molina lager solo, minner mye om det han lager sammen med bandet Ovens. Jeg synes det best kan beskrives som fuzzpop. Det låter som Weezer, Dinosaur Jr. og Teenage Fanclub blant annet. Det er pop-punk på sitt beste. Men Tony Molina har en liten vri på det hele. Han mener at det er unødvendig å gjenta noe som alt har blitt gjort, noe som resulterer i at låtene hans er rundt ett minutt lange. Det kan være litt forvirrende i starten. Man hører en så jævlig fengende låt, og man har ikke lyst til at den skal slutte, men det gjør den hardt og brutalt etter ett minutt. Tony Molina driver ikke med tull, han har et vers, et slags refreng og en solo. Alt er fengende som faen, og når han først har fått fortalt det han vil er låta over. På dette albumet er det 12 låter på 12 minutter.

Jeg synes det er en liten genistrek Tony Molina har kommet opp med der. Låta er så jævlig fengende, og når den da slutter så brått får man abstinenser etter mer. Og det klarer han å servere på denne skiva også, det er den ene hiten etter den andre. Problemet er kanskje at når man har hørt gjennom skiva sitter man igjen og vil høre mer. Jeg har løst det problemet på følgende måter: Enten må jeg høre gjennom skiva igjen, eller så finner jeg fram noe av det han har gjort med bandet Ovens, eller så setter jeg på en skive av Dinosaur Jr. eller Weezer rett etterpå.

Selve albumet kan sies å være et konseptalbum. Et konseptalbum på 12 minutter, men like fullt et konseptalbum. Temaet er noe som er kjent og kjært, nemlig kjærlighet. Tony Molina synger om å gjøre det slutt, være ensom og å finne kjærligheten. Albumet åpner sterkt med linja "I got to leave this town 'cause all my friends they like me more when I am not around", noe som på en måte setter tonen for hele albumet. Det er sippete, følelsesladd og spekket med kjærlighet. Vokalen låter litt sløv, på en sånn god 90-talls måte. Litt som J. Mascis fra Dinosaur Jr., men kanskje ikke fullt så voldsomt. Albumet er gitardrevet, og kanskje mer riffdrevet. Tony Molina har skrevet noen solide riff som hele albumet baseres rundt. Trommene og bassen gjør ikke så voldsomt mye ut av seg, de forblir ryggraden, men ikke mer.

Ikke la deg skremme av de korte låtene, for alt han har skrevet virker fullført. Jeg får aldri følelsen av at en låt bare slutter for å slutte. Det føles virkelig som om Tony Molina gjorde seg ferdig med låta, og rent tilfeldigvis ble den bare ett minutt lang. Det er også noe litt forfriskende over det, særlig for min internettgenerasjon med stadig kortere oppmerksomhetsspenn. Albumet låter dessuten veldig flott uten å verken føles glattpolert eller lo-fi. Den har truffet den perfekte 90-talls sounden. Det er poppete, masse fuzz, herlige gitarriff og sippete tekster. Kan man be om noe mer? Det eneste ville være å ha mer av det. Og skulle man føle abstinensene så vil jeg anbefale tidligere demoer av Tony Molina, og hans andre band Ovens. Også er det kanskje en liten trøst i at han har et nytt album på trappene. Kanskje blir det over kvarteret langt?

Mer?

Følg Tony Molina på Facebook:
https://www.facebook.com/tonymolina650

Bloggen til Tony Molina/Ovens, mm. (gratis nedlastning av flere låter/album):
http://peelsonwheels.blogspot.no/

Artig og veldig kleint intervju med selveste Tony Molina:
http://painfulburning.blogspot.no/2014/07/interview-tony-molina-tony-molina-ovens.html

Et kortere og mer seriøst (les: kjedelig) intervju:
http://www.spin.com/articles/tony-molina-dissed-and-dismissed-walk-away-song-stream-melters-ovens-interview/

- HERPESGUNNAR

Skamløs selvpromotering: HRPS - Selfdestructo Girl

HRPS er ute med singelen Selfdestructo Girl. Hør den her!

Jeg heter ikke HERPESGUNNAR uten grunn, for jeg er nemlig frontmann i bandet HRPS. Jeg tenkte derfor det passer seg bra med litt skamløs selvpromotering.

Forrige uke ga vi ut singelen Selfdestructo Girl på de vanlige plattformene folk bruker. Det er en singel fra EPen HRPS II som vi slipper i januar. Vi er for utålmodige til å vente så lenge, derfor slipper vi like gjerne en singel til en EP bestående av fire låter.

Sjekk ut låta her!
(ja, embeddinga ser passe rotete ut, men det er Wimp og Spotify sin skyld)

https://wimp.no/album/35884635






- HERPESGUNNAR

Musikkvideo: Tweedy - Low Key

Kjendiser, en flott regissør og musikk -industrien tatt på kornet. Kan det bli bedre?

Tweedy har en flott musikkvideo til låta Low Key fra deres debutalbum Sukierae. Tweedy er et nytt prosjekt, men på mange måter ikke et nytt band. Dette er et prosjekt med Wilco-frontmann Jeff Tweedy og hans sønn Spencer Tweedy. Musikkvideoen er regissert av ingen andre ringere enn Nick Offerman, kjent som karakteren Ron Swanson i serien Parks & Recreation. I tillegg er listen med kjendiser som er med i videoen lang. Også det aller viktigste: Låta er feiende flott.

Uten å røpe for mye vil jeg si at videoen er morsom, og at den tar musikkindustrien på kornet. Anbefales å se!


-

- HERPESGUNNAR

HYPE: JEFF The Brotherhood - Dig The Classics

Nashville-duoen kommer tilbake med ny skive i oktober, og de har ikke skrevet en eneste låt selv!

JEFF The Brotherhood, Nashville-duoen bestående av brødrene Orall har en ny skive på trappene. Deres forrige album Hypnotic Nights som kom for to år siden har blitt spilt ganske mange ganger av undertegnede. På forrige album gikk de fra å være en duo til å gå i en mer bandretning. Så vidt jeg har hørt, kommer dette albumet til å være hovedsakelig JEFF-duo, men de har sagt at de kommer til å spille live med fullt band framover. Dette er slett ingen dårlig ting, for med sin tunge seige rock gjør de seg godt både med bare trommer og 3-strengs gitar, og som fullt band.

Dig The Classics er utelukkende en coverskive med covre av blant annet The Pixies, My Bloody Valentine, Beck, The Wipers, Teenage Fanclub og Colleen Green. Vinylen kommer ut i oktober og er presset i lilla farge. Allerede nå kan man høre mange av låtene. Jeg har funnet fram en premierevisning på Pure Volume hvor de streamer mange av de nye låtene, med kommentarer fra bandet på alle sammen. Det jeg har hørt låter fett som faen. De har satt sitt eget preg på låtene, med sin tunge "beefy" sound, maks flangereffekt, herlig simple trommer, og stemmen til frontmann Jake Orall som tidvis høres mongolid ut (akkurat som det skal være altså!)

Låtene og kommentarene fra bandet kan sjekkes ut her:
http://www.purevolume.com/news/EXCLUSIVE-Stream-JEFF-the-Brotherhoods-Dig-the-Classics-EP--Track-by-Track-Commentary-

Albumet kan forhåndsbestilles her:
http://tinyurl.com/mamb5um

- HERPESGUNNAR

Banjo-Kazooie 64-bonanza

Det beste spillet til Nintendo 64, og kanskje ett av 90-tallets beste spill er ute med en nærmest endeløs mengde musikk

Banjo-Kazooie 64 var fantastisk. Selv var jeg bare en liten pjokk da det kom ut, så for meg er det mye nostalgi inne i bildet.

Musikken fra spillet er noe som står igjen som et høydepunkt for min del. Og nå, 16 år etter utgivelsen av spillet, gir komponist Grant Kirkhope ut all musikk fra spillet på Bandcamp. Totalt 164 spor, fra to sekunder til godt over fire minutter. Albumet har han kalt for Banjo-Kazooie: Everything AND The Kitchen Sink!

For fans og nostalgikere, kan albumet høres og kjøpes her:

https://grantkirkhope.bandcamp.com/album/banjo-kazooie-everything-and-the-kitchen-sink

- HERPESGUNNAR

Jordaan Mason and the Horse Museum - Divorce Lawyers I Shaved My Head (2009)

A melodramatic queer band that sings songs about sex, sickness, and the decline of stupid fucking western civilization

Dette er i alle fall hvordan Jordaan Mason selv beskriver sin egen musikk. Albumet Divorce Lawyers I Shaved My Head som ble gitt ut for fem år siden nå har nok gått under radaren for mange. Det er utrolig synd, fordi dette er et så godt album at det burde toppet samtlige av disse tåpelige "X best albums ever"-listene. (seriøst, ikke noe er mer tåpelig enn listerangeringer av musikk. Det er bare feil)

Jordaan Mason And The Horse Museum begynte å spille i 2007, og spilte inn dette albumet mellom 2007-2009. Jordaan Mason er en Torontobasert musiker, forfatter og filmskaper. The Horse Museum er bandet som er bestående av en rekke musikere som er for lang til å liste opp. Det kan tilsynelatende virke som om selve bandet (The Horse Museum) splittet opp etter dette albumet ble gitt ut. Alle medlemmene holder på med sine egne prosjekter, mens Jordaan Mason fortsatt lager musikk i samme stil. For tiden jobber han med et nytt album, som skal være en oppfølger til dette albumet. Han mangler penger til prosjektet, så han prøver å selge unna album og samlinger med demoer for å tjene inn cash (hint hint let fram lommeboka di a)

Så tilbake til albumet. Det er fantastisk, og jeg kunne godt bare ha stoppet der, men jeg får vel skrive noen flere velvalgte ord enn dette. Albumet er melankolsk og poetisk til beinet. Det har av mange blitt sammenlignet med bandet Neutral Milk Hotel. Jeg mener ikke at dette i utgangspunktet er feil, for det har visse likheter, men Divorce Lawyers... står fullt på egne bein. Selv om det er visse likheter, er forskjellene like store. Albumet er også inspirert av folk, men er langt mer melankolsk og rolig. Det låter mer som en singer/songwriter som blir akkompagnert av en gjeng folkemusikere. Musikken er vakker, dog lo-fi. Og med lo-fi, mener jeg den gode typen lo-fi som ikke går på bekostning av lydbildet, men som gir det en litt røffere sjarm. I en låt hører vi for eksempel tydelig noen i studio som spør om ikke låta begynner litt for fort. 

Det som virkelig gjør dette albumet til et mesterverk, er Jordaan Mason sine tekster. Man kan kalle albumet et slags konseptalbum som omhandler et mislykket ekteskap mellom to mennesker. De er forvirret rundt sin egen kjønnsidentitet og sin egen legning. I tillegg til dette finner handlingen sted i det alternativet universet som forfatteren og kunstneren Henry Darger skapte. Det er referanser til Vivian Girls og Glandeco-Angelinian War. Et univers hvor barn er slaver som til slutt gjør et opprør som fører til krig. Albumet handler i stor grad om sex og seksualitet, og det er mange skjulte referanser til seksuelle temaer. Den tar også for seg i like stor grad det å være homofil, transseksuell eller generelt skeiv. Albumet går mot slutten med en skilsmisse og en apokalypse i dette alternative universet. Det høres kanskje søkt ut når det beskrives, så det må nesten bare oppleves. Anbefales på det sterkeste en melankolsk høstkveld

Vær så snill og støtt Jordaan Mason ved å kjøpe albumet på Bandcamp (hvor det også kan lyttes til gratis):

https://thehorsemuseum.bandcamp.com/album/divorce-lawyers-i-shaved-my-head

Albumet finnes også i Wimp og Spotify

- HERPESGUNNAR