Göttemia var på mange måter døden nær. Jeg begynte å svette litt da jeg så hvor dysfunksjonelt bandet hadde blitt. Ved flere anledninger så jeg de spille som trio, uten vokalist Christer Jensen. Det gikk rett mot stupet, og jeg fryktet av tidenes tøffeste band skulle nå en snar død, uten å ha gitt ut en eneste egen utgivelse. For de har en del utgivelser under beltet, men det har alltid vært som en del av split 7"-ere og samleskiver.
Bandet klarte på mirakuløst vis å komme seg alle mann til Tyskland hvor de spilte inn en hel skive. Men ikke noe av det kan du høre på denne EPen som de har gitt ut. De klarte nemlig å spille inn debutalbumet, men miksen låt helt jævlig. Fyren de hadde spilt inn var en heroinist med dårlige nerver, noe som førte til at han bare stakk før albumet egentlig var ferdig. På mirakuløst vis klarte de å få han til å sende en harddisk i en helt vanlig konvolutt, og den klarte attpåtil å overleve turen. Låtene ble mikset og mastret, og undertegnede kan skrive under på at det ble jævlig fett. Så alt lå til rette for at debutalbumet skulle se dagens lys. Vokalist Christer Jensen kunngjorde at han hadde sluttet i bandet under Kvegpels sitt liveshow i fjor, men han kunne love at debutalbumet kom, og at han kom til å synge på releasekonsertene som etter planen var tidlig i år. Men slik gikk det ikke. Albumet ligger fortsatt på is, selv om det er helt ferdig og det så på nytt mørkt ut for Göttemia. Heldigvis var ikke de tre andre klare for å legge inn årene. I juletiden hadde de klart å skrive ferdig materiale nok til en EP på 17 minutter. Så godt som et helt album å regne i Göttemiatid. Med seg fikk de Ricky Norum på vokal og synth. Göttemia var i live igjen, og mer i live enn de har vært de siste åra. Også er det noe erketypisk Göttemia å klare å gi ut en EP med ny vokalist før de klarer å gi ut debutalbumet.
Til å bare skulle være en anmeldelse ble det litt mye bakgrunnshistorie. Men jeg føler at den trengs, for jeg føler at mange av låtene nytes best om man vet historien. Låtene er preget av den. Ofte føler jeg det er rett å undervurdere og avskrive Göttemia som et rølpete punkband. Jeg sier ikke at de ikke er et rølpete punkband, for det er de. Men de har også noe mer å melde hvis man tar seg bryet til å lytte litt. Tidligere har det kanskje ikke vært like gjennomført som dette, men denne utgivelsen er verdt å lytte litt ekstra til. Det første man merker når man setter på denne skiva er at den er annerledes. Dette er ikke A4-Göttemia. Det er fortsatt Göttemia, men denne EPen er preget av å være skrevet i en mørk periode. Forutenom kanskje avslutningslåta er dette mørkt som et helvete. Jeg vil nesten gå så langt som å kalle dette et konseptalbum. Og konseptet er keisere, monarki, makt, også videre. Da jeg konfronterte Laurits med dette nevnte han bare at han hadde lest mye om Caligula, kanskje bedre kjent som Keiser Julius Cæsar Augustus.
EPen åpner med kjapt og rett i trynet ditt. Det er hardt, og det er Laurits som har tatt grep om vokalene. Det låter langt tøffere enn det har gjort før. De tre første låtene er en triologi som går sømløst over i hverandre. Første låt heter WWJD og jeg går utifra at det står for What Would Jesus Do. Vi starter altså der. Romerriket er rett fra starten. Så glir låta over i Scumbag. En tjuesyvsekunder langt epos med roping om at noen er en scumbag. Man kan jo ikke la være å tenke at låta er rettet mot eksvokalist Christer. Så glir låta like fort over i Caligula. Låta som Laurits forøvrig skrev til soloprosjektet sitt. Da var den ganske mye roligere, men nå har den tatt på seg Göttemiadrakta. Som en gammel prostituert. Også over i neste låt før du rekker å fordøye hva som har truffet deg. Bassen og trommene driver låtene fremover som en konkurransehest foret på en dopcoctail uten like.
Så kommer fjerdelåta Sourpuss. Først her skinner synthen gjennom miksen. Hvis man først vet hva man leter etter. Det låter litt som en gammel Nintendo eller en eller annen dårlig arkadehall. Det passer perfekt inn. Denne låta er enda mer sinna, og det skulle man faen ikke tro var mulig. Det er vanskelig å få riktig taket på tekstene, og uten et medfølgende teksthefte er det enda verre. Jeg tror låta handler om å være drittlei, og alle konfliktene bandet har hatt med eksvokalisten. Når jeg søker opp sourpuss står det "someone that takes the joke wrong, that get upset easily, and who is antisocial". Det høres kjent ut.
Så kommer Priority. Det blir litt roligere, men det er fortsatt mørkt som faen. "Get away! Get away! Get away sunny day, give me darkness so I can see all the darkness that are lurking in my brain". Jeg tenker på dager hvor man bare er så jævlig deppa og uttafor, samtidig som sola skinner bare for å håne deg. Alle andre har det bra og nyter sola, men du kan ikke. Det er en jævlig følelse. Låta er mye roligere enn de fire foregående, og avsluttes med synth som fader ut.
Deretter over i Rise. Tilbake til å være forbanna. Imperiet er på vei tilbake. Vekk med driten, eneveldet er tilbake. Det er Caligula, det er keiseren og det er hele jævla romerriket som går til kamp. Og hele jævla Europa er målet. Men imperiets glansdager er over. Det har falt til grus, det har brutt sammen. Hvor går veien videre? Klarer man å samle riket?
Glidende rett over til I Am The King. "Fuck you!", det er jeg som er kongen her. Det er jeg som tar over imperiet. Du har ledet det rett ned i helvete. Til mørket. Brød og sirkus er over, nå over til noe med substans. Låta er pompøs som faen. Den tar for seg konger og dronninger. Det er herlig og konseptfullt. Låta avsluttes med et "fiddelididdeli"-helvete på bassen.
For så å gå rett over til Thumbs Up. Jeg ser for meg keiser Laurits viser tommelen opp. Ikke slik vi kjenner den, men for å signalisere at gladiatoren ikke er livet verdig. La gladiatoren dø. Han har kjempet med løvene, og det var underholdende så lenge det varte, men nå er det nok. "We wish you all the best".
Så over til den hardeste og jævligste av alle låtene. Betrayer. Jeg kjenner på hatet. På det totale mørket. Det gjør vondt å se noe man har drevet med i 10 år gå til helvete. Sviker. Det er ikke annet å si. Det er landssvik. "I hope you die together... Betrayer... You simple asshole". Det går hardt for seg, og det legges ikke mye skjul på hvem låta handler om. Her skal alle broene brennes. All hatet skal ut. Før det går over i en roligere del. Sinnet har blåst ut, det blir roligere. Men det er fortsatt ikke noen tvil om hatet man føler. Det er totalt jævla svik. Og man svikter ikke imperiet som er Göttemia.
Til slutt kommer oasen i denne mørke jævla EPen. Det er en anstrengelse å høre på. Nervene er i høyspenn. Jeg blir forbanna og nedfor. Det har vært en heisatur i det mørket som bandet har følt. Men nå har man blåst alt ut, og nå er det på bedringens vei. Nå kommer Dig In. Nå kommer faen meg festen. Etegildet. Spis alt du orker. Drikk. Pul. Festen starter nå. Vi har dratt oss gjennom helvete. a oss feste. Dette er en up-beat blusete låt. Det låter som noe man har hørt en million ganger før. Men den maniske vokalen til Laurits drar det sammen til noe unikt. Og på slutten av denne solformørkelsen kommer dette som et mesterverk. Som partylåta over alle partylåter. Det får meg til å se veldig lyst på framtiden til Göttemia. De har noe på gang. Jeg liker det. Det blir faktisk jævlig bra.
Hele albumet er for meg den mørke historien som Göttemia har vært igjennom. Dramaet. På randen av oppløselse. Kranglene. Usikkerheten. Alt er fortalt gjennom et alternativt romerrike som finner sted i Halden. Hvor Christer er landssvikeren, og Laurits er den mektige keiseren som står igjen med et Rommerrike på randen av kollaps. Det er Göttemia i en helt ny drakt. Mer voksent, samtidig som de har det rølpete glimtet i øyet. Jeg er spent på hva som kommer videre
Men med det sagt gleder jeg meg noe jævlig til det som skulle bli debutalbumet også. Det er Göttemia som man kanskje kjenner de. Så jeg håper det kommer rett rundt hjørnet.
Til slutt vil jeg anbefale å kjøpe dette mesterverket. Noe som gjør hele opplevelsen bedre er bookleten. For det følger nemlig med et Trigger Happy Fat Family fotoalbum. Og det er noen av de morsomste bildene jeg har sett. Anbefales på det absolutt sterkeste. Hør albumet og kjøp det her:
- HERPESGUNNAR
EPen åpner med kjapt og rett i trynet ditt. Det er hardt, og det er Laurits som har tatt grep om vokalene. Det låter langt tøffere enn det har gjort før. De tre første låtene er en triologi som går sømløst over i hverandre. Første låt heter WWJD og jeg går utifra at det står for What Would Jesus Do. Vi starter altså der. Romerriket er rett fra starten. Så glir låta over i Scumbag. En tjuesyvsekunder langt epos med roping om at noen er en scumbag. Man kan jo ikke la være å tenke at låta er rettet mot eksvokalist Christer. Så glir låta like fort over i Caligula. Låta som Laurits forøvrig skrev til soloprosjektet sitt. Da var den ganske mye roligere, men nå har den tatt på seg Göttemiadrakta. Som en gammel prostituert. Også over i neste låt før du rekker å fordøye hva som har truffet deg. Bassen og trommene driver låtene fremover som en konkurransehest foret på en dopcoctail uten like.
Så kommer fjerdelåta Sourpuss. Først her skinner synthen gjennom miksen. Hvis man først vet hva man leter etter. Det låter litt som en gammel Nintendo eller en eller annen dårlig arkadehall. Det passer perfekt inn. Denne låta er enda mer sinna, og det skulle man faen ikke tro var mulig. Det er vanskelig å få riktig taket på tekstene, og uten et medfølgende teksthefte er det enda verre. Jeg tror låta handler om å være drittlei, og alle konfliktene bandet har hatt med eksvokalisten. Når jeg søker opp sourpuss står det "someone that takes the joke wrong, that get upset easily, and who is antisocial". Det høres kjent ut.
Så kommer Priority. Det blir litt roligere, men det er fortsatt mørkt som faen. "Get away! Get away! Get away sunny day, give me darkness so I can see all the darkness that are lurking in my brain". Jeg tenker på dager hvor man bare er så jævlig deppa og uttafor, samtidig som sola skinner bare for å håne deg. Alle andre har det bra og nyter sola, men du kan ikke. Det er en jævlig følelse. Låta er mye roligere enn de fire foregående, og avsluttes med synth som fader ut.
Deretter over i Rise. Tilbake til å være forbanna. Imperiet er på vei tilbake. Vekk med driten, eneveldet er tilbake. Det er Caligula, det er keiseren og det er hele jævla romerriket som går til kamp. Og hele jævla Europa er målet. Men imperiets glansdager er over. Det har falt til grus, det har brutt sammen. Hvor går veien videre? Klarer man å samle riket?
Glidende rett over til I Am The King. "Fuck you!", det er jeg som er kongen her. Det er jeg som tar over imperiet. Du har ledet det rett ned i helvete. Til mørket. Brød og sirkus er over, nå over til noe med substans. Låta er pompøs som faen. Den tar for seg konger og dronninger. Det er herlig og konseptfullt. Låta avsluttes med et "fiddelididdeli"-helvete på bassen.
For så å gå rett over til Thumbs Up. Jeg ser for meg keiser Laurits viser tommelen opp. Ikke slik vi kjenner den, men for å signalisere at gladiatoren ikke er livet verdig. La gladiatoren dø. Han har kjempet med løvene, og det var underholdende så lenge det varte, men nå er det nok. "We wish you all the best".
Så over til den hardeste og jævligste av alle låtene. Betrayer. Jeg kjenner på hatet. På det totale mørket. Det gjør vondt å se noe man har drevet med i 10 år gå til helvete. Sviker. Det er ikke annet å si. Det er landssvik. "I hope you die together... Betrayer... You simple asshole". Det går hardt for seg, og det legges ikke mye skjul på hvem låta handler om. Her skal alle broene brennes. All hatet skal ut. Før det går over i en roligere del. Sinnet har blåst ut, det blir roligere. Men det er fortsatt ikke noen tvil om hatet man føler. Det er totalt jævla svik. Og man svikter ikke imperiet som er Göttemia.
Til slutt kommer oasen i denne mørke jævla EPen. Det er en anstrengelse å høre på. Nervene er i høyspenn. Jeg blir forbanna og nedfor. Det har vært en heisatur i det mørket som bandet har følt. Men nå har man blåst alt ut, og nå er det på bedringens vei. Nå kommer Dig In. Nå kommer faen meg festen. Etegildet. Spis alt du orker. Drikk. Pul. Festen starter nå. Vi har dratt oss gjennom helvete. a oss feste. Dette er en up-beat blusete låt. Det låter som noe man har hørt en million ganger før. Men den maniske vokalen til Laurits drar det sammen til noe unikt. Og på slutten av denne solformørkelsen kommer dette som et mesterverk. Som partylåta over alle partylåter. Det får meg til å se veldig lyst på framtiden til Göttemia. De har noe på gang. Jeg liker det. Det blir faktisk jævlig bra.
Hele albumet er for meg den mørke historien som Göttemia har vært igjennom. Dramaet. På randen av oppløselse. Kranglene. Usikkerheten. Alt er fortalt gjennom et alternativt romerrike som finner sted i Halden. Hvor Christer er landssvikeren, og Laurits er den mektige keiseren som står igjen med et Rommerrike på randen av kollaps. Det er Göttemia i en helt ny drakt. Mer voksent, samtidig som de har det rølpete glimtet i øyet. Jeg er spent på hva som kommer videre
Men med det sagt gleder jeg meg noe jævlig til det som skulle bli debutalbumet også. Det er Göttemia som man kanskje kjenner de. Så jeg håper det kommer rett rundt hjørnet.
Til slutt vil jeg anbefale å kjøpe dette mesterverket. Noe som gjør hele opplevelsen bedre er bookleten. For det følger nemlig med et Trigger Happy Fat Family fotoalbum. Og det er noen av de morsomste bildene jeg har sett. Anbefales på det absolutt sterkeste. Hør albumet og kjøp det her:
(det er også å finne på Spotify, Wimp, iTunes, etc.)
